Konsert: Patti Smith
Sted: Oslo konserthus
Publikum: Ca 1500
Svaret er et ubetinget nei. Patricia Lee Smith - hun blir sytti den nest siste dagen i desember - er et like stort råskinn som hun er en hudløs kunstner; en skikkelse som utstråler en slik autoritet fra scenen at du uvilkårlig retter deg litt i ryggen av respekt når hun kaster blikket mot publikum.
Bokanmeldelse: Patti Smith: «M Train»
Det var for øvrig helt naturlig at den første undertegnede spottet utenfor Oslo konserthus i går var Anne Grete Preus. Hun er jo den norske ekvivalenten av Patti Smith, men med all respekt; sistnevnte er noe helt, helt for seg selv.
Sammen med sin uhyre tighte trio i ryggen - inkludert mangeårig samarbeidspartner Tony Shanahan på bass og piano, samt sønnen Jackson Smith på gitar - åpnet hun vart og forsiktig med vakre «Wing». Tekstmessig setter den tonen for Smiths lyriske yndlingselementer; frihet, alt som lever og empati for alle som har det vanskelig.
Denne kvelden skal vi få både poeten og refseren som vi vet bor i denne rock-legenden.
Om starten var forsiktig, påkaller fortsettelsen føttenes rytmesans - selv når Smith kun resiterer slik hun gjør på det påfølgende nummeret - en suggestiv, bebop-knallende «Spell» som rett og slett er en fresende opplesning av «Footnote to Howl» av Allen Ginsberg. Makaløst.
Lest denne?: Patti Smith + Jo Nesbø = sant!
Når «Dancing Barefoot» kommer som tredjelåt, forstår vi at dette blir en spesiell kveld.
Stundom blir vi egentlig bare sittende og stirre på denne trollkvinnen på scenen. Ikke bare er hun visuelt trolsk med markant nese, viltert og grått hår langt ned på ryggen og et ansiktsuttrykk som kan skremme Fanden på flatmark når hun lukker øynene og griner på nesen på sitt mest intense.
Men det føles også som om det er trollkunst hun kaster over oss. Patti Smith er en rock-sjaman som skrur opp intensiteten både i lyd og opptreden slik at publikum suges inn i hennes verden.
Det er kanskje bare Nick Cave som er så fullstendig tilstedeværende i sine egne tekster som Patti Smith er. Begge er mestere i å male frem tekstbildene med kroppslige geberder. På det mest intense sitter man bare fjetret tilbake.
Låter som «Ghost Dance» og spesielt «Pissing In A River» er suverent det råeste jeg har sett fra scenekanten i Oslo konserthus...
Husker du denne?: – Jeg vil rette opp i løgnene i livet mitt
Mellom låtene er trollkvinnen en ydmyk pusekatt som takker høflig og smiler bredt. Humor har hun også. Sin elendige gitarteknikk - som slo ekstra feil ut i Konserthuset i går - spøker hun bort med at hun tar gitarleksjoner på universitetet til Donald Trump...
En litt stillestående, men heldigvis kort nedtur fikk vi i duoen «Peaceable Kingdom» og Elvis-svisken «(I Can't Help) Falling In Love With You». Da var det to andre coverversjoner som satt atskillig bedre; ikke minst «When Doves Cry» av Prince, men også Bruce Springsteens «Because The Night» (som Patti jo fullførte teksten til selv).
Sistnevnte ble tatt av allsangen, men ble likevel både et vakkert og vemodig øyeblikk ettersom Patti tilegnet den til sønnen Jacksons avdøde far, MC5s Fred «Sonic» Smith, og dét på Jacksons 34-årsdag (jada, han fikk bursdagssangen, i to versjoner; sin egen og mammas...).
Bursdagsbarnet kunne pinadø spille gitar som fatter'n også. Og for å minne om hvor tette rock-båndene er noen ganger, kan vi nevne at Jackson har vært gift med Meg White fra The White Stripes...
Men det var Patti dette skulle handle om, og i går gikk hun ut av kveldens klassiske tidsboble med nok en klassiker - og halvveis cover - nemlig «Gloria» som baserer seg på Smiths eget dikt «Oath» og tar tonene fra Thems «Gloria», penneført av Van Morrison.
En perfekt støyende, heftig, vital og langt fra gåstolvennlig avslutning fra 69 år gamle Patti Smith, med hele konserthuset oppe fra stolene for å gaule G-L-O-R-I-A.
Noen hevder at rocken er død. Fredag kveld så jeg iallfall at liket rørte på seg.
STEIN ØSTBØ