DRAMA
«A Hologram For The King»
USA. 6 år. Regi: Tom Tykwer.
Med: Tom Hanks, Sarita Choudhury, Tom Skerritt.
En middelaldrende mann, Alan Clay (Hanks), blir sendt til Saudi-Arabia for å selge telekonferanseutstyr til kongen.
Kongen planlegger å bygge en ny storby i ørkenen. For Clay er det siste sjanse: Han har ingen jobb å komme hjem til dersom han mislykkes.
Clays ekteskap er over, han har ikke penger til å sende datteren på college, han er «klossete, treg og uten energi» og har en stor, skummel kul full av fett og puss på ryggen.
Åpningssekvensen i tyskeren Tom Tykwers nye film er briljant. Et musikalsekvens satt til Talking Heads’ klassiske «Once In A Lifetime» som i løpet av nitti sekunder forteller oss alt vi trenger å vite om Alan Clay og hans situasjon: Han har våknet opp, midt i livet, og aner ikke hvor eller hvem han er lenger.
En jetlag’et Clay går i dagevis rundt og venter på den allmektige kongen og hans håndlangere. Blir kjent med en dansk kvinne som forsøker å forføre ham – han avslår henne to ganger – og en lokal sjåfør (en festlig Alexander Black), men kommer ikke i særlig grad over kultursjokket. Han skriver melankolske e-poster hjem, tørster etter en kald øl og er generelt i en eksistensiell krise.
Stemningen er like deler Samuel Becketts «Mens vi venter på Godot», Franz Kafka, «En handelsreisendes død» og «Lost In Translation» (2003). Alt og alle, både Saudi-Arabia og mannen, står tilsynelatende bom fast. Inntil Clay får en kvinnelig lege til å se på kulen på ryggen.
Den implisitte samfunnskritikken i historien, basert på sympatiske Dave Eggers' roman fra 2012, som går på at utflaggingen av industrien kan ha gitt startskuddet for det amerikanske imperiets fall, og hvordan teknologi gjør verden både mindre og større – blir litt borte i Tywkers hender.
Han kunne egentlig godt ha skrelt vekk de mange flashbackene til Clays tidligere liv også. De gjør ikke stort fra eller til. Vi trenger ikke dem for å forstå at Alan er en bra, lite ambisiøs mann. Hanks, som er glitrende god, formilder alt vi trenger å vite i skuespillet, i en subtil innsats som er blant hans aller beste.
I siste akt blir «A Hologram For The King» en slags «Spis – elsk – lev» for menn. Småklein, med andre ord, og i overkant for postkortaktig rosenrød i sin iver etter å innprente oss at kjærligheten overvinner alt.
Inntil da har det som er av handling, vært episodisk. «A Hologram For The King» er en veldig lugn, uhysterisk film. Den tar seg tid til å filosofere.
Det er en kinofilm for voksne folk som man er fristet til å overvurdere simpelthen fordi det er noe så sjeldent som en kinofilm for voksne folk.
Stor er den ikke blitt. Men det er en fin liten én.
MORTEN STÅLE NILSEN