Animasjon/familiefilm. USA. Tillatt for alle. Regi: Michael J. Wilson. Norske stemmer: Dagfinn Lyngbø, Otto Jespersen, Linn Skåber, Sven Nordin.
«Istid»-serien, sammen med «Shrek», presenterte noe sprelsk og nytt i animasjonsgenren da den dukket opp tidlig på 2000-tallet: Fandenivoldsk historiefortelling og underfundige karakterer som turte å utfordre familiefilm-rammene. Den norske distributøren skjøt i tillegg gullfuglen ved å hanke inn Dagfinn Lyngbø som det ivrige, men ikke fryktelig intelligente dovendyret Sid med munndiaré og talefeil. Og vi stiftet bekjentskap med det maniske ekornet Scrat, som i starten kun en bifigur på utrettelig jakt etter nøtta som alltid forsvinner.
Karakteren viste seg å være overraskende populær, så når vi skriver 2016 og film nummer fem overrasker det vel ingen at han har fått mye større plass. Man kan velge å lese det som et uttrykk for «gi folk det dem vil ha» eller en aversjon mot å ta sjanser og prøve noe nytt. Sikkert er det ihvertfall at Scrat fortsatt er den som bidrar til mest hikstelatter 14 år etter første film, i sekvenser som kunne vært egne kortfilmer.
Det er fortsatt ikke måte på hvilke prøvelser han skal gjennom for å finne nøtta, men denne gangen setter den hodeløse jakten hans i gang en fryktelig kjedereaksjon. Faktisk trues hele eksistensen til våre venner på jorda, og sammen legger de ut på en reise for å stoppe en asteroide på full fart mot jordkloden. Anført av det selverklærte geniet Buck, som på veien møter et helt univers av nye karakterer. Blant dem en fargesprakende gjeng new age-pattedyr som lever sitt liv inne i restene av den forrige asteroiden som traff jorden. Vi blir ikke veldig godt kjent med dem, men vi får ihvertfall antydninger om at det er litt galskap igjen i serien.
Historien som fortelles denne gang er rimelig tynn, det bærer de utvidede Scrat-sekvensene bud om. Våre venner raller av gårde mot den mulige undergang, masete og oppskriftsmessig. En bråkete roadmovie, kun avbrutt av vitser og gags fra gjenbrukssentralen. I år har man også skrudd på familiefilm-krana litt for hardt, med et par sidehistorier med blant annet «male bonding» og utfordringer vedrørende en ny svigersønn. Slikt kliss har vi stort sett vært forskånet for i «Istid»-serien så langt.
De fortellermessige svakhetene til tross: De er jo noen elskelige figurer denne gjengen, så å tilbringe halvannen time sammen med dem kan ikke bli helt bortkastet. 3D-effektene lar man seg sjelden affisere av lenger, men «Istid: På kollisjonskurs» kan by på et par «sug i magan»-scener av godt merke.
Så konklusjonen blir: Å se «Istid: På kollisjonskurs» blir litt som å oppleve favorittbandet fra 15 år tilbake, de som reiser rundt med de samme låtene du digget den gang.
Du blir underholdt, men langt fra overrasket, og snart vil du kanskje se deg om etter nye favoritter. Det er greit å sette strek etter fem «Istid»-filmer.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN