ACTION/EVENTYR. USA. 12 år. Regi: David Yates. Med: Alexander Skarsgård, Samuel L. Jackson, Margot Robbie.
Når Tarzan gjenopplives atter en gang i 2016 er det selvfølgelig med et politisk bakteppe, med apenes konge plassert i tid og rom. Vi befinner oss i et Europa etter Berlin-konferansen i 1885. Et desperat Belgia på randen av konkurs har Kongos diamanter i sikte. Kong Leopolds sendebud León Rom (Christoph Waltz i kjent stil som veltalende psykopat) blir tatt i bakholdsangrep av høvdingen Mbongo, hvis sønn Tarzan tok livet av mange år tidligere.
Les også: Skarsgård etter «Tarzan»-rollen: Ingen av jeansene mine passer lengre
Roms eneste måte å overleve på (og å få alle diamantene) er å skaffe Mbongo Tarzans hode på et fat. Tarzan (han som vokste opp blant gorillaer i Afrika du vet) er trygt hjemme i England som John Clayton, men lokkes til Afrika for å avsløre Belgiernes brutale fremferd. Han blir overtalt av amerikaneren George Washington Williams, en faktisk historisk skikkelse spilt av Samuel L. Jackson (omtrent slik vi har sett ham hos Tarantino de siste par filmene, uten den snertne dialogen).
Forhistorien fortelles av en voiceover med munndiaré. Heng med, for her går det ekstremt fort samtidig som de «politiske» aspektene virker påklistrede. For når Tarzan/Clayton kommer til Afrika med kona Jane (som maser seg med), flyter historien av gårde uten at man bryr seg nevneverdig. Ja, ikke engang når Jane blir kidnappet av onde Rom griper historien. Det kan virke som om skaperne ikke har hatt tro på at lianesvingning, brutale sammenstøt med dyrene og «wow»-natur er nok for et actioneventyr i seg selv. Tarzan pådyttes en historisk setting. Man skal liksom være litt viktig samtidig som man underholder, og det er slapt gjennomført.
Mye er sagt og skrevet om Alexander Skarsgård og hans imponerende overkropp i forhåndsomtalen. Så mye at man står i fare for å bli skuffet hvis dét er eneste grunn til å løse billett. Svensken drar nemlig ikke av seg skjorten før en drøy time ut i filmen! Men om hans fysiske tilstedeværelse er slående kan man ikke si det samme om resten av karakteren han skaper i «The Legend of Tarzan». Det er nemlig lenge siden man har sett en mindre karismatisk actionhelt. Skarsgård er stiv og rar og sliter dessuten stort med den britiske aksenten han må levere.
Det hjelper heller ikke at han blir plassert i et par fryktelig tåpelige scener med nærkontakt med dyr «Disney-style». Komplett med søte, smarte elefantbarn og en dialog George Lucas verdig. Stakkars, store Alexander.
Lianeakrobatikken er kanskje det første som renner en i hu når man sier «Tarzan». Alexander og gorillaene slynger seg rundt som i et dataspill. Det er altfor lett å avsløre at gymnastikken er fått til med CGI-effekter, det fremstår påfallende b-filmaktig til å være en potensiell blockbuster fra Hollywood. Tarzan-ropet sitter i hvert fall som det skal – men filmen forblir identitetsløs og blass.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN