Konsertanmeldelse: Evigung maratonmann

For én gangs skyld kan det virke som om Bruce Springsteen har lagt ut på verdensturné uten en klar tanke i bakhodet.

Det vil si: Han hadde én innledningsvis – å spille hele dobbeltalbumet «The River» (1980) fra start til mål, i rekkefølge. Men han slo den raskt fra seg.

Showet han tok til Oslo i går var således en «vanlig» Springsteen-konsert. Han har ikke noe album å promovere, om ikke restemiddagen «High Hopes» fra 2014 gjelder (det gjør den ikke).

I et amerikansk valgår i gamle dager, ville han helt sikkert ha gitt turneen en politisk slagside. Men noe slikt var vanskelig å identifisere i går.

Saken er sannsynligvis denne: Barna er voksne og ute av redet, og Bruce og ektefelle Patti Scialfa ser ingen grunn til å ikke gjøre det de synes er gøyeste i hele den videste verden. Å spille.

Det er i alle fall ingen tvil om at mannen i huset har det som plommen i egget. Springsteen stråler gjennom hvert sekund av de drøyt tre timene han er på scenen. Han ser absurd sunn ut, og viser ingen tegn til overbelastning.

Han hopper ikke opp på Roy Bittans flygel lenger. Men det er egentlig det eneste han ikke gjør.

Sjefens maratonkonserter kan være utmattende – om ikke for ham, så for oss. Businessen er å bevege store folkemasser, uansett vær, og han holder seg ikke for god til å benytte alle triksene i boken. Også de mest innsmigrende populistiske.

Det blir noen overdoser publikumsfrieri. Og ingen kan innbille seg at det nyere materialet hans bærer på samme måte som det han skrev for 30 år siden.

Men ærlig talt. Den eneste artisten som var i stand til å matche Bruce Springsteen på dette maratonnivået, uten å miste musikken av syne, døde i april. Han het Prince.

Så for å omskrive det gamle Grateful Dead-slagordet: Bruce Springsteen er ikke bare den beste på det han gjør. Han er den eneste som gjør det han gjør.