Konsertanmeldelse: Paul McCartney

PUBLIKUM: 22.500 (utsolgt)

Så var han her da, endelig. Popens far, farfar – eller til og med oldefar.

En av de eldste som noen gang har fylt Koengen i Bergen (Leonard Cohen var nesten 78 sist, Macca er 74 år og 6 dager). Imponerende nok i seg selv.

Klokkespillet i Johanneskirken spilte «Yesterday» tidligere på dagen. Sir Paul kom direkte fra et Storbritannia i Brexit-sjokk, var i følge ryktene litt snurt fordi han måtte vise pass i kø sammen med alle andre.

På scenen var han like smørblid som det plutselige oppholdsværet, åpnet med den popmytiske akkorden til «A Hard Day’s Night», fortsatte med «Save Us» fra 2013.

Før han startet sitt ekstreme publikumsfrieri med å hilse «Hallaien, Bergen». «Jehg vihl prøvhe åh snakhe lith nårsk i kvehld».

Og så lover han «Some new songs, some old songs and some inbetween songs.»

Enda mer jubel.

Blant de nye låtene er tittelåten fra «New» best, et strålende Beach Boys-øyeblikk i McCartney-katalogen. Kunne like gjerne vært skrevet i 1965 som i 2013. «FourFiveSeconds» uten Rihanna er bedre enn fryktet, men får noe karaokepreg. Godt hjulpet av at refrengteksten surrer bak.

Hvor gradsforskjellen på «inbetween» og «old» sanger i denne settingen egentlig ligger er noe uklart. Og egentlig uviktig.

Den virkelige kraftpakken denne kvelden ligger i tverrsnittet McCartney gjør av sin egen, snart 60 (!) år lange karriere.

Fra The Quarrymen-låten «In Spite of All the Danger» til Wings-voldsomheter som «Band On The Run» og «Live And Let Die» (sistnevnte bildesatt med en 3D-animert sprengning av det britiske parlamentsbygget og massive mengder av pyro og fyrverkeri.).

Han minnes på rørende vis sine avdøde venner og kolleger, «minhe godhe vennher»: George Harrison, George Martin, John Lennon – og avslutter en virkelig dampende «Let me Roll it» med å covre «Purple Haze.» Før han forteller en historie om en tidlig konsert han var på med Hendrix, og at Hendrix lærte seg hele «Sgt. Pepper»-albumet på en helg.

George Harrison-dediseringen er kveldens virkelig bevegende historie, om da Harrison ga McCartney en ukulele, og McCartney lærte seg «Something» på den. Og så spiller han «Something», i Bergen, på den samme ukulelen, før bandet hjelper til å gjøre Harrison-låten til et av konsertens virkelig gigantiske øyeblikk.

Han dediserer «My Valentine» til «min kounhe, Nancy». Og introduserer en like sterk «Maybe I’m Amazed» som skrevet til Linda McCartney. Og han gjør selvsagt Wings-tegnet både før og etter «Nineteen Hundred And Eight Five».

Om man skal være litt sutrete: Strykersterke låter som «Eleanor Rigby», «Yesterday» og «Here, There and Everywhere» blir plastiserte av at arrangementene spilles – plettfritt – på synth. I disse ører nesten til å få eksem av.

Og spesielt i starten sliter han noe med vokalen på de roligste og lyseste partiene. Det er ikke så mange av dem. Mot slutten synger han så fantastisk bra, sterkt og vitalt at det er umulig å tro at denne mannen nettopp rundet 74.

I ensom majestet

Han ser for øvrig uforskammet bra ut – og ligner mer og mer på Al Pacino. (Unger: Prøv faceswap og vis til mor.)

Paul McCartney i 2016 er ekstremt levende, raus og glad. Han skifter elegant og umerkelig mellom instrumentene sine. Både sammen med bandet – og på konsertens aller fineste partier: Macca, helt alene, på en hevet scene med «Blackbird» og «Here Today».

Og selvsagt medley-avslutningen fra «Abbey Road» som, tross at man har hørt den millioner av ganger før, fremdeles er en konsertavslutning få ting kan måle seg med.

– Nåh ehr det påh tideh vi drahr, sier han mot slutten.

Og fikser på beltet.

– We don’t wanna say «god nåth». We want to say «seehs nehste ganhg».