Kongepuddelen som headbanger til deathmetal og smarte småhunder som bruker mixmasteren som kløpinne når eieren er på jobb. Anslaget i filmen er full av lignende presentasjoner av hva som egentlig skjer når vi ikke ser dem. Vår helt, den bortskjemte lille hunden Max, vår livet i New York-leiligheten snudd på hodet da eieren forbarmer seg over Duke, enorm, lodden kjøter i Labbetuss-vektklassen.
Han velter rundt og skaper generell uro i Max’ liv, men det er ingenting mot hva som møter dem da de luftes sammen med sin faste hundepasser for første gang. Hundefangere er en ting, enda verre er den revolusjonære opprørsgruppen av en broket forsamlig dyr ledet av kaninen snøball (perfekt gangster-stemmelagt av Christian Pettersson også kjent som Zawadi). De er er hevnere som har erklært krig mot menneskeheten som tror de har fått to nye firbeinte på laget. Og så har vi Fifi, en pomeranian som er forelsket i Max – uten at denne er spesielt klar over det. Det er ikke mangel på oppfinnsomme gags i denne filmen. Slikt fungerer fordi de ikke gjøres til hovedpoeng, men nærmest fyker forbi. Det vitner om solid overskudd. Hundeflokken blir imidlertid litt stor og ustyrlig etter hvert, på en måte som skygger litt for historien om Max og Duke. Det er litt synd, for mye av hundeglammet som serveres på veien er til å smile mer enn bredt av.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN