ALBUM: FUNK/ROCK
Red Hot Chili Peppers
«The Getaway»
(Warner)
Sannelig er ikke nittitallets sjangernedbrytende superhelter her fremdeles.
32 år etter debuten har kvartetten kvittet seg med produsent Rick Rubin, hooket de store artistenes favorittredningsmann Danger Mouse (U2, The Black Keys), kommet til midten av livet – og bunnen av karrieren.
Les også: Så mye tjente Kygo i 2015
Bandets 11. album har velkjent form og farge. Lydbildet er mer kompakt og tett. Gnarls Barkley-keyboardisten tilfører finslipne lag av tangenter som gir en overraskende følelse av friskhet.
Det var det positive.
Komposisjonsferdighetene og evnene til begrensning har ikke fått samme behandling. Låtene er kopier av fortiden. Henslengte hvitfunkavskjeder og gamle melodier om igjen.
Fikk du med deg? Manchester-band hyllet United-legende
Alice Cooper brukes som et rim. California nevnes så ofte at staten burde regnes som både låtskriver og bandmedlem.
Låtene Flea får dominere med slapbass-slamring – for eksempel førstesingelen «Dark Necessities» – høres ut som Seinfeld i et parallelt univers der Jerry, George, Elaine og Kramer vaker gatelangs i Los Angeles med hypersensitivt empatisk overskudd og flere dirrende følelser enn samtlige Joachim Trier-filmer.
Så du denne? Red Hot Chili Peppers avlyser
«Go Robot» er programmert ut av åttitallet, som om de tilstreber å nærme seg Daft Punks finesse. «Feasting On The Flowers» er fintfølende om tap av venner, tekstlig en parallell til «Under the Bridge».
Arrangementet har derimot den samme ompa-hompa måten å oppføre seg på som samtlige av bandets låter med lavere tempo sliter med.
De er det en del av her.
Den eneste låten som virkelig markerer seg er den plutselig bråkeriffende «The Ticonderaga». Men også her høres Anthony Kiedis’ ut som han for det meste kjeder seg. Stemmen klagegråter monotont og småirriterende over det meste, uavhengig om han prøver å synge eller snakkesynge (nei, det er ikke rapping).
Gitaren til Josh Klinghofer emulerer fremdeles John Frusicante greit og har opparbeidet romsligere og tristere klang. Den er fremdeles mindre unik enn Frusciantes ramler-nesten-ned-en-trapp-soli, men det får så være.
«Super heroes tend to disappear» er en av linjene på «Sick Love». Sjelden har vel poplyrikk vist mer utilsiktet selvinnsikt.
BESTE LÅT: «The Greatest Wave»
TOR MARTIN BØE