Drama
Danmark
9 år
Regi: Thomas Vinterberg. Med: Trine Dyrholm, Ulrich Thomsen, Fares Fares
I danske «Kollektivet» er vi tilbake til et 70-tall som føles fryktelig lenge siden. Hvor beslutninger tas ved håndsopprekning ved allmøte og middagslaging går på rundgang. Og det drikkes øl og vin til maten hver eneste dag. Vi nordmenn tenker gjerne på våre naboer i sør som langt mer frika og frigjorte enn oss her nord. Dermed kunne man kanskje sett for seg en film om et bofellesskap som en heidundrende fyllefest med hasjrøyken tungt over lokalet og frigjort sex i hjørnene.
Thomas Vinterberg («Festen») unngår den aller verste romantiseringen. «Kollektivet» er ganske nedtonet, langt fra like utspjåka som karikerte «Tilsammans», og den har ikke like mye på hjertet som norske «Drømmeslottet» fra 1986. Den velstående arkitektprofessoren Erik får kjøpe barndomshjemmet i fasjonable Hellerup, men har ikke råd alene. Noe motvillig lar han seg dermed overtale av kona Anna, kjent nyhetsoppleser i TV, om å lage kollektiv med litt av hvert forskjellige folk. Skildringen av bofellesskapet byr ikke på noen overraskelser. Innflytterne gis få egenskaper hver, dette er 70-talls personer vi har sett mange ganger før: Radikaleren, hippiedamen med flere. Det er også et par barn med i fellesskapet som plasseres litt i periferien av fortellingen. Rare valg, ihvertfall når vi ser hvordan det går med dem.
Men, kollektivet fungerer egentlig bare som ramme for et klassisk trekantdrama: Erik forelsker seg i en av sine studenter. Kona Anna viser storsinn og inviterer den nye kjæresten til å bo sammen med dem i bofellesskapet. Starten på det rene helvete for Anna. Trine Dyrholm gir et nydelig og hjerteskjærende portrett av hva som skjer når de liberale idealene totalkrasjer med virkeligheten. For, snakk om «fri kjærlighet» og deling klarer sjelden å trumfe egne følelser. Sagt på en annen måte: Sjalusi er ikke noe man kan vedta vekk på et allmøte rundt middagsbordet.
Hvorfor bofellesskapet er valgt for å fortelle denne historien fremstår litt snodig, for det er når filmen dreier fokuset fra kollektivet til individet Anna at filmen virkelig blir god.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN