DRAMA
«Alt det vakre»
Norge. For alle. Regi: Aasne Vaa Greibrokk. Med: Magnus Krepper, Anne Elenora Jørgensen, Kristoffer Joner, Andrea Bræin Hovig, Emil Johnsen, Marte G. Christensen, Preben Hodneland, Isabel Toming.
Det mangler ikke på ambisjoner i Aasne Vaa Greibrokks debut som spillefilmregissør. Det er heller ingen mangel på gode skuespillere. Men å nøste sammen en fortelling om et turbulent kjærlighetsliv sett gjennom tre akter i et skuespill, med flere sette skuespillere i «hovedrollene», er krevende.
Brikkene faller fint sammen mot slutten, men underveis blir fortellingen noe oppstykket. Det tar tid før vi kommer under huden på de to det hele dreier seg om; Sarah og David.
Kort fortalt handler det om en forfatter som sitter på hytta og vil oppsummere de beste sidene av sitt liv; det lange samlivet med Sarah. Dette skal bli et teaterstykke, og David må ha hjelpav Sarah – som han forlot ti år tidligere – til å finne tilbake til kjernen i et forhold som helt fra starten bar preg av å være et prosjekt.
«Prosjektet» gikk ut på at de ikke skulle gifte seg, men holde sammen – og at Sarah, som også ville knulle andre menn enn David, skulle få ha sine elskere i fred. Dette hørtes ut som en grei sak for begge da de var 23; unge og frigjorte som de var.
Men ettersom årene går revner den noe naive idealismen, og de destruktive krefter tar over. Sarah som hadde en drøm om å være symbolet på den seksuelt frigjorte kvinne, og at dette skulle formidles gjennom Davids forfatterskap, skjønner at hun i større og større grad blir et «prosjekt» i sin manns liv. Samtalene blir mer aggressive, det samme gjelder konsumet av vin og sigaretter. Ironi og bitre ord erstatter respekt og intimitet.
Danske Ann Elenora Jørgensen og svenske Magnus Krepper overbeviser godt som paret som møtes igjen. De formidler skepsis, tvil og etter hvert en inderlig ømhet som kjennetegner to mennesker som har levd livet – og overlevde de bitre undertoner.
Valget av tre skuespillerpar til å spille de to i ulike livsfaser er smart; utvikling og endring i forholdet poengteres og de utfyller hverandre. Mer enn å egentlig forklare det besettende i forholdet, er det små stemninger som understreker deres nærhet.
Iblant er preget av teater litt påfallende, særlig i en del replikkføring som har en klar litterær tilnærming. Riktignok dreier det seg om en forfatter og hans intelligente samboer – og om et teaterstykke – men ordbruken gir iblant assosiasjoner til en sceneoppsetning.
Et sterkt relasjonsdsrama ala dramatiker Lars Noren er ikke dette, men det er oppløftende å se en ung norsk filmskaper med ambisjoner om å skape filmdrama som krever noe av deg.
BORGHILD MAALAND