SKREKKFILM
«The Conjuring 2»
USA. 15 år. Regi: James Wan.
Med: Patrick Wilson, Vera Farmiga, Madison Wolfe.
Ikke bare er «The Conjuring 2» en effektiv grøsser. Den er også noe så sjeldent som «en god nummer to».
Det paranormalt kyndige, «ghostbustende» ekteparet Warren ankommer nitriste Enfield i Nord-London i 1977, rede til å gjøre igjen det de gjorde i den første filmen fra 2013: Noe så gammelmodig grøsseraktig som å «rense» et hus for onde ånder.
(Man aner overnaturlige krefter allerede her. Landingen i England blir nemlig akkompagnert av The Clash’ «London Calling», en låt som skummelt nok ikke ble gitt ut før to år senere).
Vi er midt i punken og Thatchers harde England. Huset vi skal til er en kondemneringsklar rønne, men likevel bebodd av en alenemor og hennes fire barn. Ikke siden – øh – 1970-tallet har man sett en skrekkfilm med så mye britisk 1970-talls kjøkkenbenkrealisme (knapt da).
Ungene lengter etter pappa, som har fått tvillinger med naboen. Han yngste stammer, for å fremstå som ekstra hjelpeløs. Det lekker i kjelleren, stuen er kledd i vegg-til-vegg teppe, barnas soverom er fulle av plakater av David Soul og Bay City Rollers. Fargene er nedtrykkende blågustne, det regner ofte og mye.
Den yngste jenta i hjemmet, Janet, har absolutt alle tegn man vanligvis forbinder med å være skikkelig besatt av kultne ånder. Hun slynges opp av sengen, kastes i veggene, snakker med en ond gammel manns stemme.
Kan det likevel være at hun jukser? (Skikkelig flink, i så fall). Ekteparet Warren, som kommer over til slummen som en rik onkel og tante fra Amerika, kan ikke være helt sikre. De kommer uansett som en strime av håp fra Den nye verden. Ikke minst Ed (Wilson), som både kan oppdra ungene, fikse lekkasjer og imitere Elvis Presley.
«The Conjuring 2» er ikke stort mer enn et oppkok av «The Excorcist» (1973) og «Poltergeist» (1982). Den går ikke av veien for simpelt «bø!»-effektmakeri og smygende kamerakjøringer, en demon som ser ut som Marilyn Manson rundt år 2000 og, tja – alle sjangerens velbrukte klisjeer.
Poenget er at den får så mye mer ut av klisjeene enn de fleste av sine konkurrenter på dette markedet, og generelt er flinkere i alle ledd (inkludert det «emosjonelle»). Den er kort sagt vellaget – av mannen som seiler opp som sjangerens viktigste regissør, James Wan. Dessuten: Velspilt av både store og små (Farmiga tar rollen meget alvorlig), med øyeblikk av både humor og varme.
Den er også godt og vel en halv time for lang for sitt eget beste. Men skitt au. Den er tilfredsstillende guffen, denne her.
MORTEN STÅLE NILSEN