«Top Gear»
Nypremiere, BBC Brit, tirsdag kl. 22.00
Med: Chris Evans, Matt Le Blanc, The Stig
«Top Gear» var i en årrekke BBCs største globale suksess. Bilprogrammet selv ikke-bilister kunne se med utbytte.
Den britiske ur-harryen Jeremy Clarksons ego satt en stopper for moroa i fjor, da statskanalen omsider så seg nødt til å be krølltoppen sette seg i førersetet og skygge bilbanen, etter én kontrovers for mange.
Den «klassiske besetningen» – Clarkson, James May og Richard Hammond – jobber for tiden med en ny serie, spunnet over samme lest, for Amazon.
DE GAMLE GUTTA: Richard Hammond, Jeremy Clarkson og James May i bedre dager.
Radioprateren Chris Evans og skuespilleren Matt LeBlanc – han som hadde litt vondt for det i «Venner for livet», dere vet – har fått det tunge ansvaret det er å ta BBCs mest innbringende, men også svært dyre produksjon videre.
Ingen udelt attraktiv jobb, ville man tro, og nye «Top Gear», som hadde premiere i England i går, blir allerede omtalt som «Flop Gear» av blodtørstige fans på sosiale medier.
Det er Chris Evans som må ta mesteparten av agget. Ikke helt ufortjent heller, skal det vise seg.
Altså: Evans må roe seg ned. Han er anmasende i sin iver etter å forsikre oss om at alt er like gøy som før – helt sant, æresord! – og han skriker mer enn han snakker.
Han er ukomfortabel i studio, blant publikum, der han skriker og skråler og hopper rundt som en manisk tenåring. Han er ukomfortabel i de korte gjestintervjuene med kokken Gordon Ramsey og skuespilleren Jesse Eisenberg, der han blir overbærende pedagogisk som en barneskolelærer. Han er ukomfortabel i fortellerstemmen også. Den er maniert, og avslører med større tydelighet enn før at det leses fra manus.
Slik var det sikkert før også – de færreste snakker med så mange ordrim i talen som programledere i «Top Gear». Men poenget er jo at det skal høres spontant ut.
Verst er det at kjemien med Matt LeBlanc er så totalt ikke-eksisterende. LeBlanc er ikke noe fyrverkeri akkurat – men dorsk på en sjarmerende måte – og satt opp mot Evans’ fyrrige, noe infantile «nå har vi det moro, dere!»-stil, blir det krasj. Ikke i et sekund tenker man at dette er mennesker som godt kunne tatt en øl sammen etter opptak. Si hva du vil om den klassiske trioen. Men troverdig kjemi hadde de.
De to lange sekvensen der USA møter England til kamp – først en tur fra London til Blackpool i hver deres Reliant Robin (trehjuling i fiberglass, og som sådan en vits), dernest en runde med Jeep mot Landrover i ulendt terreng – er forbausende langdryge og kjedelige, fulle av anstrengt jovialitet.
De to klarer seg noe bedre på egenhånd, henholdsvis i ørkenen i en Nomad offroader (LeBlanc) og i en Dodge Viper på en amerikansk militærstasjon (Evans). Ørkensekvensen er glimrende produsert, og en anledning til å se de britiske lisensbetalernes penger på skjermen.
Sikkert ikke lett å hoppe etter Clarkson. Og det er grunn til å tro at serien tar seg opp etter at premierenervene har lagt seg (første episode lirer av seg to vitser på Clarksons bekostning umiddelbart, for å liksom få det ut av veien).
Men dette var ikke så veldig gøy, dessverre.
MORTEN STÅLE NILSEN