ANIMASJONSFILM
«Den lille prinsen»
Canada/Frankrike. 6 år. Regi: Mark Osborne.
NORSKE STEMMER: Alva de Wangen, Ivar Nørve, Cathrine Bang Norum
Ikke en filmatisering av Antoine de Saint-Exupérys elskede fortelling fra 1943 (Ari Behns favorittbok!) per se. Mer en hyllest til den, som spinner videre rundt filosofien den brakte til torgs: Ta vare på fantasien din, barn, du kommer til å trenge den som voksen.
Liten pike flytter til grått homogen, gusten forstad med Mor, for å bedre sjansene sine til å komme inn på en prestisjetung skole. Mamma mener utelukkende vel, men er av tigertypen: Liten pike skal pugge og følge programmet. Vennskap og lek, og andre «uvesentlige» ting, er det tidligst tid til neste sommer, og da kun mellom 13.00 og 13. på torsdager. Alt for at Liten pike skal bli en «god voksen».
Ett hus skiller seg ut i det monokrome bybildet: Naboens gule kråkeslott. Han viser seg å være en skrullete gammel mann med et fly i hagen. Det sier seg selv Liten pike får ikke lov til å snakke med ham. Det sier seg også selv at hun gjør det likevel, og at verden, ikke minst fantasiverdenen, åpner seg opp for henne.
«Den lille prinsen» kan skryte av en håndfull av de vakrest animerte passasjene på lenge (sekvenser med papirdukker i stop motion også, og noen illustrert i vannfarger, som boken).
Heltinnen er bedårende, med brune øyne som fyller nesten hele ansiktet, og historiens iboende moral – drøm om noe mer enn å bli en konsument og/eller produsent! – føles betimelig i en animasjonsfilm for barn. Slike pleier jo å lanseres akkompagnert av hyllemeter med leker og annen «merch».
Fantasisprangene i historien, spesielt den om Den lille prinsen, og filmens lengde (1.46), vil muligens gjøre filmen noe uhåndgripelig og seig for de aller minste.
Det kan fort bli foreldrene deres som får størst utfordringer med tårekanalene til sist.
De norske stemmene er for øvrig knallgode, ikke minst den sjarmerende Østfold-«l»’en til Alva de Wangen.
MORTEN STÅLE NILSEN