ALBUM: ROCK
Kvelertak
«Nattesferd»
(Petroleum/Musikkoperatørene)
Uten å direkte gjøre noe radikalt annerledes. Den største endringen er da også det man kan se. Tegner John Baizley er byttet ut. Arik Ropers omslagstegning er en sterk visuell markering av at innholdet beveger seg i samme uformelle norrønne uransakelighet, men med nye vridninger.
Vrien: Mer syttitallsrock, ispedd Van Halen-hermende kraftakkorder. Forklaringen ligger i den andre større endringen: Produsent Kurt Ballou er byttet til fordel for bandet selv. Seks hoder klarer tydeligvis å tenke minst like godt og samstemt som ett. Og har bestemt seg for å trekke noe bort fra det konvensjonelle låtreisverket som har ligget i bunn hittil.
Husker du? Kvelertak-gitarist med knebrudd på scenen
Det har gjort den ubeskrivelige sjangerblandingen enda mer nekrofengende og brutalmorsom. Spesielt fordi de fremdeles mestrer kombinasjonen av lange black metal-riff man ikke trodde man kunne spille i søndagsselskaper og effektive mørkpopfinessene som hele familien kan kjenne seg igjen i. I alle fall hvis farmor hørte på The Who da hun var yngre. (Selv kjenner jeg minst to personer på snart sju år som foretrekker Kvelertak tvert foran «Elektrisk».)
Låttitlene er små mesterverk i seg selv. Både «Dendrofil for Yggdrasil», «Ondskapens galakse» og «Nekrodamus» er blant tiårets beste. Man skulle ikke trodd det, men etter seks år og tre album er fremdeles Kvelertak til å miste pusten av.
BESTE LÅT: «Heksebrann»
TOR MARTIN BØE