Hørt om da det var hyggelig i Telenor Arena? Den gangen artisten fikk kontakt med publikum, og vice versa, i den ugjestmilde giganten i Bærum?
Det skjedde 1. mai 2016, da verdens største artist, Adele, besøkte Norge for andre gang.
Noe av underet skal tilskrives sceneproduksjonen: Hovedscenen plassert i det ene hjørnet på kortveggen, en liten én ute i salen, sittende publikum også nede på gulvet, en lysdesign som evnet å «ramme inn» det som skjedde, slik at ingenting gikk til spille.
Men hovedæren var Adeles. Nabojentedivaen fra Tottenham, hvis hele vesen skriker «verdens beste bestevenninne». Som synger som en gospelsangerinne og drar lange vitser på sin egen bekostning mellom slagene.
Om hun ikke hadde funnets, ville en komité med kyniske bransjeveteraner vært nødt til å fremstille henne.
Hun har kun tre album i bagasjen. Men siden to av dem er de mest elskede sådanne på 2000-tallet, har hun greit med velkjente slagere å ta av.
At ikke alle holder like høy kvalitet, og at hun i nyere tid har latt seg lokke til å legge an en i overkant melodramatisk, musikalaktig stil, er så sin sak.
At Adele på ingen måte kan ri oktaver á la Mariah Carey, Celine Dion eller avdøde Whitney Houston, er heller ikke noe problem. Det er kraften i stemmen som er hele poenget – draget av blues og soul. Hun synger atletisk, uten å oppføre seg om det er en idrettsgren, dette her.
I halvparten av materialet må hun skape gull av gråstein. Det klarer hun, i hvert fall i tilstrekkelig grad, i så-som-så poplåter som «I Miss You», «Million Years Ago» og «Sweetest Devotion».
Stemmen, og det at hun er så inderlig sjarmerende, holder henne flytende i det melodisk sett mindre oppsiktsvekkende balladematerialet også. Som «All I Ask», som egentlig er ganske kjip. Hun synger med så mye overbevisning – mye mer enn sangen egentlig fortjener – at det er lett å glemme det.
Og så er det showstopperne. «Hello», «Skyfall», «Don’t You Remember», «Make You Feel My Love», «Someone Like You». Best blant dem: Soullåten «Rolling In The Deep» og «When We Were Young».
Sistnevnte holder salen i ånde idet hun strekker seg mot, og treffer, den høyeste, mest intense tonen – «yooooouuuung».
Det er grunn til å frykte at Adele skal bruke hele det store talentfulle sitt til utelukkende snørr-og-tårer ballader. Men dersom de er like gode som den, får det være greit.