«The last chance to dance!», advarer/lover hun, etter å ha gått ned på alle fire for å hilse på en kvinne som er kommet fra Brasil sammen med de to barna sine. Uhyre sjelden man opplever en slik kontakt mellom artist og publikum her ute. Det har noe med den fikse scenedesignen å gjøre. Men aller mest skyldes det artisten selv. Den beste låten fra «25» som ikke er en ballade demonstrerer den nyvunne, litt ru blueskvaliteten i stemmen hennes. Fin sang, men ikke en slik som folk er kommet ut hit for å høre.