Og så: Temaet fra en ekte Hollywood-film, sågar en brukbar en. Adele har mye å redegjøre for i den lange, rørete introduksjonen, som avbrytes av en og annen latter som kun kan karakteriseres som «kaklende». Låten – et av de bedre Bond-temaene i senere år – er full av skumle strykere og nattlig stemning, slik Bond-låter skal være. Hun holder igjen på den høye tonen i refrenget, på ordet «tall», muligens med tanke på at hun er ute på en lang turne, og bør spare på falsettkonfettien. Men man hører ikke på Adele for å nyte oktavrytteri. Det er kraften i det normale registeret som teller. Den er på plass.