Det høyeste registeret hennes får kjørt seg i denne. Det ser nesten vondt ut når hun treffer tittelfrasen i refrenget. Sangen til barnet hennes er musikalsk nokså uinspirerende – keltisklingende triumfrock med «who ho»-koring og fete, dramatiske pianoakkorder. Men hun gir den alt hun har – som er en del – og blir geleidet ut på miniscenen i midten mot slutten.