Hvorpå hun blir omringet av et tynt, gjennomsiktig lerret som projiserer ansiktet hennes på fire steder (spør meg ikke åssen dem gjør det du!). Den første slageren hennes, fra den tiden da hun fremdeles kunne ha valgt å bli en «ung» popstjerne, i kontrast til den nabojentedivaen for oss middeladringer som hun ganske kjapt ble. Avstanden til bandet på den store scenen gir den litt preg av å være en type usedvanlig briljant karaoke.