Plateanmeldelse: M83 – «Junk»

Tross strålende enkeltøyeblikk, dobbeltalbumet «Hurry Up, We're Dreaming» (2011) ble mye stjernetåke i disse ører. Ikke at dét hindret Anthony Gonzalez å bli streamet i Daft Punk-mengder. Noe som har gjort den LA-baserte franskmannen i stand til å fokusere på filmmusikk. I den sjangeren introduserte han dessuten Susanne Sundfør for verden.

Selv om hun ikke er hovedvokalisten her, på M83s første «vanlige» album på fem år, er hun vel så prominent til stede.

Albumet er angivelig inspirert av franskmannens TV-konsum på åttitallet. «Moon Crystal» er i så måte stjålet ut av en ikke-eksisterende sitcom av tiåret, mens Susanne Sundfør løfter «For The Kids» til å være langt mer enn en pastisj på lydsporet, til et tungt og emosjonelt øyeblikk i samme serie.

Gonzalez smører fremdeles skamløst på med voldsomme strykere, mumlede kor og romklangøsende gitar. Glattet sammen med synthoverganger man fremdeles ikke har lov til å si at man liker i flere deler av landet.

Hvorvidt man klarer å la seg fange inn av dette, avhenger av om man lar seg frastøte eller fange av Baker Street-sax. Om man egentlig ikke synes det gjør noe at Beck sin tilstedeværelse kludres til av effekter. Og om man fremdeles blir tåredryppende berørt av «Kim and Jessie» (2008). Resultatet er som å gjenskape gatekjøkken, med kortreist kinakål og økologisk thousand island-dressing. Og helt uten den kvalmende ettersmaken.

BESTE LÅT: «Road Blaster»

TOR MARTIN BØE