EP: FOLK
Marit Larsen
«Joni Was Right»
(Håndbrygga Records)
Dette er et tidstegn. En av landets, må vi vel kunne si, bredest appellerende artister dropper den etablerte platebransjen og debuterer på eget selskap, med karrieregitaren stilt på banjo.
Trommesettet og John McVie-bassen er kylt ut, og låtene klinger mer americana enn ABBA.
Selv om flere enkeltøyeblikk her hadde mestret fjellovergangen til radiovennlig kraftpop uten problemer.
For om instrumenteringen er nedstrippet og ny, er det ikke slik at forkjærligheten for bluegrassestetikk ikke har ulmet i Larsens låtskriving helt siden solodebuten. Den startet allerede på «Only A Fool» og endte i tittellåten fra forrige album, «When The Morning Comes» (2014). Men da fremsto de mer som innskytelser enn retninger.
Nå er kart og terreng tydeligere avklart, om ikke helt ferdig samstemt.
Joni Mitchell nikkes til i tittelen (på grunn av hennes oppsummering av platebransjen som «kloakk»?). Musikalsk er det mer enn et ferniss av Mitchells tidligere kjærester, David Crosby og Graham Nash, over helheten. Spesielt i den «Déjà Vu»-aktige åpningslåten med karrierestopptittelen «Running out of Road».
Lest denne? Underskudd for Marit Larsen
Larsen synger (selvsagt) klarere enn en vårdag, hun kler posisjonen som en gryende americaninne og legger seg tettere opp mot sjangerens eminense, Emmylou Harris. (Larsens fine nye band har for øvrig jobbet med nettopp Harris tidligere).
Det eneste problemet er savnet av virkelig store låter. Og mest av alt fraværet av mer enn bare et kvarter musikk. Men du verden så forfriskende det skal bli å se dette fra en scene.
BESTE LÅT: «Running out of Road»
TOR MARTIN BØE