Anmeldelse: En foss av nakenhet

A SONG TO...

46 nakne mennesker kommer spaserende inn på den store scenen som er helt ribbet. De stiller seg i en stor sirkel, annenhver med ansiktet inn i sirkelen, tar seg god tid før de krysser sidemannens/kvinnes armer og lener seg fremover. Da er kjeden sterk, men til slutt blir tyngdekraften for stor og sirkelen splittes. De faller ut av den og befinner seg dermed forlatt til seg selv. Det går ganske raskt før det at alle er nakne blir et ikke tema. Mia Habib har arbeidet virkelig intelligent slik at det er det hele mennesket som blir interessant, ikke den enkelte kroppsdel.

Statistene er med i åpningen og i en lang sluttsekvens. Resten av tiden er det de 16 danserne som har gulvet for seg selv. Når sirkelen er sprengt oppleves det som vi er tilbake til tiden før mennesket kom seg opp på to ben. Det går langsomt før de når dit, først gjennomgår de en periode hvor de søker seg til hverandre, og danner skulpturelle formasjoner. Her er det mulig å se Habibs inspirasjon fra Gustav og Emmanuel Vigeland. Vi har sett det i Vigelandsparken hvordan en mann sliter med å holde oppe en enorm imaginær tyngde, og ungdommen kaster seg ut i en voldsom brytekamp.

I lange sekvenser er utvikling og fremdrift minimal, men da drypper det doser av humor som oppveier det. I en sekvens står to menn tett inntil hverandre, beveger seg ekstremt langsomt uten å berøre hverandre. Det er flere slike vakre øyeblikk, men det blir mye løping, og det foregår stort sett i sirkler. Plutselig blir det også interessant når yttersirklene langsomt trekkes inn mot sentrum som går langsomt rundt. Når alle av en usynlig kraft er sugd inn dit oppstår en kjerne som utstråler en enorm kraft, inntil den sprenges igjen. Slik viser Habib oss at en kompakt masse har en enorm styrke, mens når den sprenges mister den all sin kraft. De siste løpene hvor stemmen blir tatt i bruk blir enormt virkningsfulle, det er som en stormvind farer gjennom rommet og når den er blåst ut oppstår den totale stillhet.