Kunstanmeldelse: Damien Hirst

Astrup Fearnley Museet, Oslo, 16/9 – 15/11

Diamanter varer evig, sies det, men de fleste må nøye seg med drømmen om å kjøpe noen eksemplarer av det bestandige materialet. Å kjøpe 8601 diamanter er så usannsynlig at bare tanken får det til å svimle hos noen hver.

Men kunnskapen om det absurde tallet bidrar til å forme myten om Damien Hirsts diamantdekorerte hodeskalle, som bærer den tvetydige tittelen «For the Love of God» (2007). Som ordtak kan det bety noe i likhet med den lett oppgitte frasen «For Guds skyld».

Strengt vakthold

Nå kan du se diamanthodeskallen selv i Astrup Fearnley Museet. De har fått låne den til en utstilling der den vises sammen med det de har av Hirst i sin egen samling. Dette er første gang den platinastøpte hodeskallen med ekte tenner vises i Skandinavia. Den er ett av de mest publiserte kunstverkene fra de senere år, og fotogjengivelsen er mer kjent enn selve verket. Dette bidrar til å forme publikums forventninger.

Diamanthodeskallen kostet 14 millioner pund å produsere, og ifølge Wikipedia har Hirst ikke greid å selge verket for de 50 millioner pundene han ønsker. Det krevende arbeidet er gjort hos ett av Londons mest anerkjente juvelerfirmaer. I museet vises skallen i et mørkt avlukke med streng bevoktning.

Det viser seg at skallen oppleves å være mindre enn jeg trodde ut fra de bildene jeg har sett. Det bildene ikke greier å gjengi er det intense lysskimmeret i de mange, små diamantene. Det glitrer i ulike farger, og den minste bevegelse får lysmønsteret til å skifte. Opplevelsen av formen oppløses av den optiske glittereffekten, og de mange små steinene tiltrekker seg oppmerksomhet i så stor grad at det er lett å glemme hva dette faktisk er. Overraskelseseffekten er stor, og det var en absurd fascinerende opplevelse å danse rundt gullkalven.

Husk du skal dø

«For the Love of God» er et «memento mori», en påminnelse om at vi alle skal dø. Denne tematikken går som en rød tråd gjennom kunsthistorien, og nå også gjennom Damien Hirsts karriere. Det er veldig enkelt å lese temaet inn i verkene, enten det dreier seg om et overdimensjonert askebeger, et maleri av døde fluer, gjengivelser av medisinesker der navnene er byttet ut med mat, eller den berømte kuen og kalven som er delt i to og plassert i store kar med formalin: «Mother and Child (Divided)» fra 1993.

Innkjøpet av dette verket i 1996 sørget for at Astrup Fearnley Museet ble kjent internasjonalt. På åpningen tirsdag poengterte kunsthandler Ivor Braka, som formidlet verket, at verdien har 100-doblet seg siden Hans Rasmus Astrup kjøpte det for 150 000 pund.

Det blir lett til at alt dreier seg om penger når Damien Hirsts navn kommer på banen. Han har satt rekorder for kunstomsetning, ikke minst da han i september 2008 solgte egen kunst (i all hovedsak produsert av assistenter) for 111 millioner pund. Auksjonen hos Sotheby’s i London er også berømt fordi den sammenfalt med starten på finanskrisen. Mange av dem som kjøpte de overprisede verkene må ha angret på kjøpet i etterkant. Siden har Damien Hirst (1965) forsøkt seg på et comeback, men de nye kunstverkene, som han har laget selv, er blitt slaktet i media.

Selv om renommeet er svekket skal vi ikke avskrive Damien Hirst ennå. Utstillingen får middels karakter på terningen fordi den er relativt kjedelig og ikke viser noe nytt. Og uansett hvor ettertraktet diamanthodeskallen er som hausset opplevelse, er det et kunstverk som fascinerer i kraft av sin materielle verdi, i langt mindre grad som kunstnerisk objekt.