«Å lese, det er feminint, å skrive, det er feminint. Det er vanvittig, det er virkelig vanvittig, men jeg har det i meg fremdeles.»
Dette kontroversielle Knausgård-utsagnet danner grunnlag for Siri Hustvedts essay «Ingen konkurranse». Der fastslår hun at av alle de hundrevis av referanser Knausgård har i «Min Kamp», er det bare èn kvinne; Julie Kristeva. Hustvedt spurte forfatteren hvorfor. Knausgård svarte; «ingen konkurranse».
Siri Hustvedt
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Med sin standhaftige blanding av sensualitet og intellektualitet, borer Hustvedt ned i problematikken.
Hun tolker utsagnet som at Knausgård ser det å skrive som en slags konkurranse mellom menn, og fastslår at om en kvinne hadde skrevet «Min kamp», ville den knapt vært omtalt. Noe som for så vidt har vært en velkjent problematikk her hjemme.
De elleve essayene har alle vært trykket tidligere, delvis på bestilling. Hun skriver om Picasso og Anselm Kiefer, Almódovar og Mapplethorpe, Wim Wenders og Susan Sonntag. Om forholdet mellom porno og kunst, psykiatri og kunst, psykoanalyse og kunst. Samtlige har et bevisst kvinneperspektiv, og et gjennomgangstema er at kunst skapt av kvinner ikke er like høyt verdsatt som kunst skapt av menn. Helt konkret vist i essayet om oppblåste kunstpriser, «Ballongmagi», der hun fastslår at den høyeste prisen betalt for et kunstverk i etterkrigstiden er et Rothko-lerret til 86,9 millioner dollar. Sammenliknet med en Louise Bourgeois-edderkopp til beskjedne 10,7 millioner dollar.
«Mesteparten av skrivningen min er ubevisst. Jeg vet ikke hvor setningene kommer fra. Når det går bra, vet jeg mindre enn når det går dårlig. En verden vokser frem, og en løsning gir seg selv», skriver Hustvedt om sin egen skrivestil, og som alltid når jeg leser henne, blir jeg slått ut av denne blandingen av prøvende sensualitet og insisterende autoritet. En skrivestil så lytefri at det av og til kan framstå irriterende lekkert. Visse steder blir også den imponerende rekken av referanser vel massive.
Essaysamlingen er likevel en nytelse å lese. Dominerende er hennes glassklare innsikt og mange aforistiske utsagn:
«Kunstnere er kannibaler. Vi fortærer andre kunstnere, og de blir en del av oss – kjøtt og blod - bare for å bli spydd ut igjen i våre egne verker.»