Klam, konform og sentimental

FILM: Hovedårsaken til at de amerikanske komediene vi får se på norske kinoer holder et såpass lavt nivå som de gjør, er at de alle stort sett baserer seg på samme grunnleggende struktur: Man tar en velkjent Hollywood-sjanger med rigide og forutsigbare konvensjoner, befolker den med karikerte rollefigurer blottet for psykologisk dybde, og pøser på med så mange vitser – mange av hvilke går på bekostning av sjangergrepene filmen hviler på – som man greier å skvise ut av manusforfatterne sine. Deretter lar man det stå til, og håper på det beste.

Konservativ
På en god dag gir denne framgangsmåten seg utslag i en film som «Bad Neighbours 2», en banal, men gjennomført underholdende komedie hvis keitete feministiske framstøt gir den et skinn av relevans. I verste fall ender man opp med «Mike og Dave trenger damer» – en film som kollapser fullstendig under vekten av de erkekonservative strukturene den innbiller seg at den gjør narr av.

For å hindre seg selv i å ødelegge lillesøsterens bryllup må de to kronisk single og ditto håpløse brødrene Mike (Adam DeVine) og Dave (Zac Efron) finne hver sin anstendige bryllupsdate, hvilket leder dem inn i armene på Alice (Anna Kendrick) og Tatiana (Aubrey Plaza). Den store twisten er at Alice og Tatiana er enda mer ute av kontroll enn gutta, og at de vanligvis så tekkelige (Kendrick) og sardoniske (Plaza) skuespillerinnene slenger om seg med «fuck» og «shit» som om de forsøkte å kvitte seg med et overskuddslager med tjukk-TV'er.

Moraliserende
Det finnes morsomme vitser i «Mike og Dave», men det blir gradvis lenger mellom hvert knis, og i andre halvdel oppgir filmen alle pretensjoner om at den er noe annet enn en klam middelklassemoralpreken om å slutte å feste og bli voksen. Det viser seg nemlig at Mike og Dave ikke trenger damer så mye som de trenger å skjerpe seg og få orden på livene sine, og det samme gjelder deres nye bekjentskaper.

Og når man omsider setter denne nedlatende sentimentaliteten i halsen er det fortsatt lenge igjen. «Mike og Dave» er nemlig en god kandidat til årets lengste halvannen time lange film.