Jon Klassens geniale bildebøker om en hatt til begjær - «Jeg vil ha tilbake hatten min» og «Dette er ikke min hatt» - har vunnet prestisjetunge priser og ligget rekordlenge på New York Times bestselgerliste.
Nå er kanadieren klar med en oppfølger. Forventningen er at Klassen holder seg til suksessformelen og skaper en ny, svart komedie for småen. Det gjør han ikke.
Jon Klassen
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Skjønt, noe videreføres. Det visuelle uttrykket er fremdeles kresent og renskåret. Et fåtall elementer gjentas: Noen dyr med komisk oppsyn, noen vekster – her kaktuser i et landskap holdt i dus ørkenpalett – samt en hatt. Etiske dilemmaer introduseres. I første bok ble en bjørn frarøvet yndlingshatten, i bok to er hovedpersonen en kleptoman fisk. Dilemmaene Klassen velger er relevante i barns hverdag:
Hva gjør du når noen tar det du er glad i? Hva er rettferdig? Hva hvis dere finner noe sammen som begge vil ha? Som i denne siste boka. Her møter vi to skilpadder i ørkenen, og dilemmaet dirrer fra første side: «Vi fant en hatt. Vi fant den sammen.»
I kjent stil skaper Klassen humor ved å la tekst og bilde krasje. Skilpaddene er enige om at begge ser finfine ut med hatten. Dette bekreftes på ingen måte i illustrasjonen. Det er bare én ting å gjøre: «Vi må legge igjen hatten her og glemme at vi fant den.»
Fra dette punktet i fortellingen blir Klassens geni synlig. Med få virkemidler avdekker han følelsene som er i spill.
Tidligere har han brukt dead-pan-komikk, der dyrenes stenansikter sier mer enn alle ord. At dyrene i trilogien faktisk er munnløse signaliserer at det ikke er ordene, men følelsene og handlingene, som er viktige. Øynene sier alt. Det lyser lang vei at den ene skilpaddens eie-begjær er vekket. Leseren får vondt av ham der han kikker på vennen som uanfektet går vekk fra hatten. I nattens mulm og mørke tusler den lengselsfulle tilbake, og et avgjørende valg tas.
Boka er mindre plotdrevet enn de foregående. Den virker også mindre fandenivoldsk, blant annet fordi Klassen denne gangen ikke bruker teknikken som kan kalles det svarte øyeblikket. I de forrige bøkene utelater han historiens avgjørende øyeblikk i illustrasjonene. Møtet mellom tyv og offer kan for eksempel skje bak havplanter. Slik snyter Klassen oss for det dramatiske (les: tragiske) høydepunktet.
«Vi fant en hatt» har en sårere tone. Slutten er nesten for enkel, men Klassen innfører et grep som redder det hele. Og han kompromisser ikke. Det blir aldri snakk om å dele hatten. Det er beinharde valg: Hatten eller vennskapet, jeget eller vi-et. Boka er ikke briljant som de forrige, men er en rørende fortelling om livets hjerterå fristelser og valg.