I norsk sammenheng er Oslo en enestående by, hevder redaktør Jørn Ljunggren i den ferske boka «Oslo - ulikhetenes by». Med sine 650.000 innbyggere har byen det største sosiale mangfoldet og sosiale forskjellene i landet. Boka bringer ny og oppdatert kunnskap til torgs og legger grunnlaget for en bred debatt om hovedstaden.
Jørn Ljunggren (red.)
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
I boka bidrar tjue sosiologer og samfunnsvitere med uvanlig informative artikler. De belyser en lang rekke ulikheter fra et bredt spekter av teoretiske perspektiver og metodiske innfallsvinkler. For den historisk interesserte er det en svir å lese Jan Eivind Myhres «Oslos historie som delt by». Elegant og lærd redegjør han for hvordan byen sakte men sikkert ble delt mellom øst og vest.
Mot slutten av 1800-tallet dro folk fra hele landet til den nye industribyen på jakt etter jobb. Der bosatte de seg langs innfartsårene i øst mens de velstående flyttet vestover. Det skapte skillet mellom øst og vest som fortsatt preger vår forståelse av byen. Boka viser at ulikhetene har forandret seg og byen blitt mer sammensatt.
I tradisjonelle arbeiderstrøk bor det nå studenter, hipstere og velutdannede barnefamilier. Forskjellen mellom Grünerløkka og Majorstua er ikke hva den en gang var. Dessuten har den nasjonale og internasjonale innvandringen endret byen.
Stor-Oslo er en av de raskest voksende byregionene i Europa, og innvandring fra ikke-vestlige er tema i flere kapitler.
Våre nye landsmenn bosatte seg først i vest for så å flytte østover fra omkring 1980. Dette har ikke bare forandret bybildet, men også det politiske landskapet. I dag er det ikke arbeidere som er Arbeiderpartiets kjernevelgere på østkanten, men velgere med innvandrerbakgrunn.
Samfunnsvitere blir ofte beskyldt for å forske seg frem til det vi andre allerede vet. Artiklene i denne antologien er så rike på fakta og tall, tabeller og analyser at det skal godt gjøres ikke å lære noe nytt. Boka tar opp så mange temaer at det er umulig å nevne dem alle i en anmeldelse. Men kapitlene om Oslo-skolene kan gi et inntrykk av det rike bildet boka gir.
I «Segregering og ulikhet i Oslo-skolen» tar Marianne Nordli Hansen utgangspunkt i Torbjørn Røe Isaksens påstand om at Oslo-skolen har «kommet lenger i å utjevne sosiale forskjeller» enn i noe annet fylke. Hun viser i stedet at segregeringen er høy og økende ved byens skoler. Høyres skolepolitikk kan ikke være forbilde for resten av landet, påpeker hun i det som fortoner seg som opptakten til en debatt.
I den påfølgende artikkelen dokumenterer forfatterne det så kalte utdanningsdrivet blant unge med innvandrerbakgrunn i østlige bydeler. Ikke bare er det stadig flere med innvandrerbakgrunn som tar lengre utdannelse. Men det er flere etterkommere av innvandrere som utdanner seg enn befolkningen for øvrig.
«Per januar 2015 var 41,5 prosent av alle barn av innvandrere mellom 19 og 24 år tatt opp i et høyere utdanningsløp, sammenlignet med 36,1 prosent av den totale populasjonen, og etterkommere ser også ut til å samle seg om de mest prestisjefylte utdanninger med høye inntakskrav.» Det er ikke det eneste eksemplet på hvordan artiklene beriker og nyanserer hverandre.
Redaktøren og artikkelforfatterne har gjort en god jobb. Boka fremstår ikke som en vanlig artikkelsamling, men som et helhetlig verk.
Til tross for at dette er en vitenskapelig antologi, har forskerne satt seg fore å skrive for et bredt publikum. Det lykkes de stort sett med, selv om noen av kapitlene er unødvendig tunge.
Likevel er det ikke de metodologiske redegjørelsene jeg hadde størst problemer med, men det nærmest eksklusive norske perspektivet. Det fører til at det er vanskelig å få grep om hvor store ulikhetene i Oslo er sammenlignet med andre land.
Med unntak av så kalte gylne gettoer på Oslo vest, finnes det ikke parallellsamfunn, hevder en av forskerne. Påstanden blir dessverre ikke drøftet i lys av tilstandene i Sverige og på kontinentet.
Innimellom virker det også som de påståtte ulikhetene mer skyldes forfatternes faglige briller enn fenomenet de studerer. Som når de tre forfatterne av kapitlet om russefeiring skriver: «Som nevnt er Oslo en by med store sosiale forskjeller, noe som også reflekteres i byens ungdomsmiljøer. Hva betyr dette for russetida og feiringen av denne, og kan vi ved hjelp av sosiologiens klasseteorier komme på sporet av noen hypoteser?»
Jeg kan ikke skjønne annet enn at russefeiringen i øst og vest må være et av mange tegn på at ulikhetene ikke er så store som forfatterne påstår.
Likevel er det ingen tvil om at «Oslo – ulikhetenes by» er et viktig bidrag til forståelsen av byen. I valgåret kan den også fort bli hyppig referert og diskutert.