Overraskende at en kjenner som Geir Tangen ikke ser svakhetene i sin nye krim

Geir Tangen brakdebuterte som krimforfatter i 2016. På eget forlag. «Maestro» var en feiende flott krim, skrevet med overskudd og trøkk. Leken. Morsom. Og med en utspekulert og kompleks intrige. Det var tydelig for alle at vi her hadde å gjøre med en krim-kjenner som hadde gitt seg selv tid, og som dessuten hadde satt seg som mål å sette Haugesund på kartet over åsted for litterære forbrytelser. Med årets oppfølger viser Tangen igjen muskler og talent. Men «Hjerteknuser» er likevel en langt svakere roman enn «Maestro».

Det har gått et halvt år siden seriemorderens herjinger i Haugesund. Byens borgere er fremdeles halvt i svime. Særlig journalist Viljar Ravn Gudmunssen og politietterforsker Lotte Skeisvoll, som begge fikk kjørt seg noe voldsomt i denne saken, både privat og yrkesmessig. Og bedre skal det ikke gå dem denne gangen – snarere tvert imot. Tangen viser ingen nåde, og sender dem på hodet inn i et nytt eventyr fylt av blod og vold, og personlige nederlag.

Langtekkelig

Etter en temmelig drøy fest, våkner Viljars søtten år gamle sønn Alexander opp ved siden av gjengens store skjønnhet. Hun er splitter naken. Dessverre for ganske mange, er hun dessuten død. Viljars fortvilelse og sorg over hva gutten hans har rotet seg opp i, skal komme til å oppta svært mye av bokas første halvdel. Det samme gjelder Lotte Skeisvolls desperate forsøk på å fungere som politikvinne.

Legg så til et sett intriger og trasigheter på vakta, og du får en temmelig langtekkelig krim. Riktig nok får vi servert lik nummer to temmelig raskt, men helt uten den dramaturgien og trøkket som Tangen viste oss sist.

Enkel intrige

Inn på arenaen sender forfatteren også en gjeng hel- og halvrasistiske typer av ulik kaliber og karakter. Er det en tilfeldighet at begge de drepte hadde mørk hudfarge? Og hva foregikk egentlig på denne festen, der de fleste var fulle og dopa? Forfatteren gir oss glimt fra nettopp denne festen gjennom hele boka, og peker på hvem som var hvor, og hvem som sa hva, og når da, helt til festen til slutt virker like meningsløs for leseren som for de mest dopa deltakerne.

Oppklaringen blir også temmelig forutsigbar og uten store overraskelser av noe slag. Helhetsinntrykket er at dette har gått alt for raskt, og at forlag og forfatter skulle ha gått minst en runde til med manuskriptet. Som skjemmes av unødige feil, som at Alex går og legger seg, og sovner som en stein bare timer etter at han har inntatt amfetamin.

Det overrasker meg at en kjenner av krim som Geir Tangen ikke ser de åpenbare svakhetene i denne kriminalromanen. Og det uroer meg at forfatteren i et etterord opplyser at neste og siste bind i triologien om Viljar og Lotte skal komme ut allerede til neste år. Ta et velment råd, og sett ned farten, Tangen. Med «Maestro» har du allerede bevist at du kan hevde deg blant Norges desidert beste krimforfattere.