Vi har nominert rarere kandidater til Nordisk Råds litteraturpris enn Henrik Nor-Hansen

Fortjener ukjente Henrik Nor-Hansen og hans «Termin» en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris? Tja. Hvorfor ikke?

Handlingen strekker seg fra 1998 til 2014, og er lagt til tettstedet Hommersåk utenfor Stavanger. Der bor 26 år gamle Kjetil Tuestad. Han er elektriker, og gift med Ann Elisabeth Larsen. I 1998 blir han funnet grovt mishandlet i Hommersåk sentrum. Gjerningsmennene blir ikke funnet, og han kommer seg aldri helt etter mishandlingen.

Det er ikke på grunn av skadene han pådro seg, men heller fordi han lever som om livet ikke angår ham.

Rystende hendelser

«Termin» er på 85 sider, og er bok nummer tre i en syklus som kan leses som urovekkende rapporter fra dagens Norge. Alle like knappe, og skrevet med et knusktørt fagspråk, som kan likne en politirapport eller en epikrise. «Han skal ha vært». «Man antok». «Det synes som om».

Stilen står i skrikende kontrast til innholdet. Kjetil Tuestads begredelige liv er dramatisk nok; en trist skilsmisse, en sønn han mister kontakt med, drikking og mislykkede kvinnehistorier. Innimellom får vi skremmende meldinger om Tuestads stigende lyst til å skade noen. Like rystende er de knappe rapportene vi får høre om hendelser i Hommersåk; dyremishandling, ungdomsvoldtekt, barn som mobbes nesten til døde. I likhet med saken til Ketil Tuestad, blir det verken tatt alvorlig eller oppklart.

Sånn sett kan boka leses som en dyster diagnose på velferds-Norge. Den nesten komisk saklige stilen skaper en fremmedgjørende, dystopisk stemning. En uhyggelig følelse av at noe forferdelig er i ferd med å skje i det styrtrike olje-Norge.

Oversett

Boka kom i juni i fjor. I likhet med flere andre aviser har ikke Dagbladet anmeldt den før nå. Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det kommer ut mange gode bøker i Norge, og ingen aviser har kapasitet til å anmelde alle. Sånn sett kan nominasjonen leses som et bidrag til å løfte fram en oversett bok og en oversett forfatter. Nominasjonskomiteen har også en slags tradisjon for å nominere en overraskelse, ved siden av en mer opplagt kandidat.

Det i seg selv er ikke et fullgodt argument for å nominere en roman til en så viktig pris, og det finnes mange selsomme nominasjoner i litteraturprisens historie.

I år derimot, kan jeg ikke komme på noen oppsiktsvekkende forbigåelser. Den eneste opplagte kandidaten er Vigdis Hjorth, som jo også er nominert. Blant andre gode utgivelser holder «Termin» absolutt mål. Boka – og forfatterskapet - er en overraskelse det er vel verdt å få med seg.