ALBUM: «Dirty Projectors» åpner med kirkeklokker og ender med en bryllupsmarsj.
Dirty Projectors
Plateselskap
Det er ikke akkurat noen ode til kjærligheten av den grunn. Snarere tvert imot: Det eksperimentelle popprosjektets åttende album er blant de bitreste brudd-skivene jeg kan huske å ha hørt.
Med linjer som «What I want from art is truth/What you want is fame» («Keep Your Name») maler primus motor – og nå eneste bandmedlem – David Longstreth et lite flatterende bilde av ekskjæresten Amber Coffman, som bidro til å gjøre «Bitte Orca» (2009) til en av det forrige tiårets vakreste indieskiver.
Et slikt sinnelag kunne kjapt ledet til et bleiknebba lydbilde, men «Dirty Projectors» er full av varme farger. Genistreken ved albumet er nemlig hvordan det rendyrker soulmusikken: En forvrengt, kaleidoskopisk variant av kontemporær r&b.;
Vidunderlige «Little Bubble» er en hudløs slow jam av beste sort, «Cool Your Heart» byr på forfriskende dancehall, mens «Death Spiral» illustrerer at Timbalands produksjoner anno 2002 faktisk var femten år før sin tid.
I likhet med mange usedvanlig kreative mennesker, har Longstreth også en del ideer som ikke er fullt så gode. Den keitete rapsekvensen i ellers flotte «Keep Your Name» er blant dem.
Men selv når «Dirty Projectors» famler, låter den som lite annet. Det er det også en uvurderlig verdi i.