Ea (16) er tjukkis og skole-dropout, og en av årets skarpeste ungdomsbokstemmer

Ea (16) er en skikkelig tjukkis, skal vi tro henne selv, og det er det grunn til å gjøre. Hun er hovedpersonen i Synne Sun Løes’ nye ungdomsroman, med den geniale tittelen «Miss». Det kan bety frøken, som i «Little Miss Perfect», som hun kaller eksbestevenninna. Eller bare mislykka.

Ea er ikke bare fysisk mistilpasset i det perfekte vestkantmiljøet, hun har også droppet ut av videregående og tilbringer dagene i senga på rommet sitt, mens hun spiser potetgull og hekler kattebikinier. Foreldrene er sunnhetsfanatikere med toppjobber, og aner ikke hva de skal gjøre med henne.

Vi føler frustrasjonen deres, for det er noe lett frastøtende over Eas tiltaksløshet, i alle fall før vi blir kjent med henne.

For det er Eas perspektiv vi følger, og hun er både vittig og skarp, med sitt skakke blikk på prestasjonssamfunnet.

«Tjukkiser er usynlige bak spekket, de er som innpakkede julegaver. Man er nødt til å rive innpakningspapiret av, for å vite hva som er inni dem. Men det er det ingen som gidder», filosoferer Ea, som, kaller seg tjukkis og ikke tjukkas fordi «Tjukkas stinker av hårete lastebilsjåfør med svett rumpesprekk.».

Språklig er dette en av de beste ungdomsromanene jeg har lest på lenge. Eas stemme er klar og original, samtidig som den oser smart, men lei 16-åring med mye tid til å tenke store tanker. Hun blander fraser og slang med plutselige, overraskende bilder. Som i en dagbok varieres historien av lister, tørrvittige fakta, transkriberte samtaler, og brev til en tjukkis-tante som har begått selvmord (en murrende årsak til mye av det Ea sliter med, aner vi).

Tekstbolker om tjukkiser er skrevet i halvfet, mens bolker om de perfekte tynnisene selvsagt står i kursivert skjønnskrift.

Avslørende

Både handling og dialog minner om Liv Marit Webergs tragikomiske bøker med lignende tema: Hvordan bli et normalt menneske?

Men Ea har ingen problemer med å takle det sosiale spillet. Hun vil bare ikke være en del av det. Hun vil ikke være tynn og normal, bare for å tekkes andre.

Foreldrenes løsning er å sende henne til psykiater, og senere en svadamaskin av en pratete terapeut. Resultatet er morsomt, litt vondt, og ganske avslørende, som romanen i sin helhet.