Sexdagboka «Chicks o’hoi» er mer spekulativ enn viktig og sjokkerende

Vet du hva? Norske tenåringer har sex. Noen av dem har mye av det, med begge kjønn, med kjærester og venner og venners kjærester, gjerne på en gang. Noen har sære fantasier om politikere og ekskrementer, og noen liker å slikke rompe.

Ble du sjokkert nå?

Det er nok meningen. Skjønt, det er litt uklart akkurat hva som er meningen med «Chicks o’hoi», den «100 % usensurerte» dagboka til ei norsk vestkantjente mellom 18 og 20 år. Er det en avslørende beretning for voksengenerasjonen, om de ville ungdommene? Eller er det en støttebok for ungdommen selv, generasjon perfeksjon, som skal gi dem mot til å være litt mer uperfekte?

Forordet åpner med «Jeg har lenge hatt lyst til å skrive ei bok som tar opp temaer rundt det kvinnelige idealet i vestlige land». Prisverdig nok, om enn litt diffust. Siste avsnitt handler også om å være fornøyd med seg selv. Men innholdet for øvrig er en saus av uredigerte anekdoter, som handler mest om kroppsvæsker.

Tungt å lese

Det er ikke så merkelig at en tenåringsdagbok er litt underlivsfiksert. Som tidsbilde er det heller ikke uinteressant. Men viktig? Ikke i den formen det har fått her.

Usensurert betyr visst egentlig uredigert. Sensurert er det jo, alle navn er forandret, og tekstene er et utvalg, ikke hele dagboka. For øvrig har forlaget hatt en lett jobb.

A.N.P. er god på rytme og språklig timing, og skriver tidvis morsomt. Men språket er umodent, fullt av fraser som normalt ville blitt luket ut, og som gjør det tungt å lese. Det er bygget opp av slang, klisjeer («jeg har aldri elsket noen sånn som jeg elsket ham») og tillærte uttrykk av typen «den dag i dag», «hun var antrukket i», «en venn ved navn», som virker kunstige. Boka er lite strukturert. Tekstene er ordnet kronologisk etter datoen de er skrevet, men ingen er satt i noen form for kontekst, og de hopper i tid etter innfallsmetoden («en gang …» / «for noen år siden»).

Vi er gærne!

Hvor representative er A.N.P. og vennene egentlig? Det er noe med tonen, og alle «Godnatt, dagbok»-punchlinene som kommer hver gang noen har sagt noe skikkelig drøyt og rart, som tyder på at hun også selv synes at de er ganske gærne. Hvorvidt alt er sant, har vi bare hennes og vennenes ord på (alle de omtalte skal ha godkjent innholdet). Sannsynligvis er det det, selv om venninneturen til New York minner om en plottlinje fra tegneserien «Zelda». Pseudonymet til venninna er det samme. Det kan være en subtil referanse, men i ei bok som er så opptatt av å være ekte og ærlig, er ikke slike ukommenterte sammentreff helt heldige.

Det står litt om perfeksjonismen på sosiale medier, og om kroppshår og mager som ikke er flate. Det er fint med ei bok som forteller oss at det er greit å tenne på hva og hvem du vil, og si nei til det du ikke vil. At alt er normalt fordi ingen av oss egentlig er normale.

Men det er så mange bedre måter å fortelle det på. Hvilket får meg til å lure på om formålet med boka faktisk ligger i de drøyeste partiene, og overskriftene de kan tenkes å skape i aviser som denne.

Men vet du hva? Gruppesex er ingen ny oppfinnelse. Ikke utagerende ungdom heller. Så veldig sjokkerende er dette faktisk ikke.