Vinterens litterære sensasjon i USA gjør Lincoln høyaktuell

Hva er vitsen med livet, døden og Amerika?

George Saunders, den beste amerikanske forfatteren du ikke har hørt om, gyver løs på store spørsmål i vinterens amerikanske litterære sensasjon. Saunders første roman, «Lincoln in the Bardo», er en formalt eksperimentell, men innholdsmessig tradisjonell betenkning om makt og moral.

Begeistrete kritikere omtaler boka som motgift for den narsissistiske overdosen i Washington. USA trenger Lincoln nå. Juristen fra prærien legemliggjorde dyder som ydmykhet og rettskaffenhet. Han ledet republikken ut av slaveriet: En amerikansk helgen. Saunders selv har en lignende status i det litterære USA. Hysterisk morsomme novellesamlinger har gjort ham til forfatternes forfatter.

Man kan jo spekulere i hva Lincoln tenkte, der han satt i bakgrunnen under Donald J. Trumps innsettelse 20. januar.

Riktignok var det ikke Lincoln selv, men statuen inne i monumentet som myste ned på Trump. Men om han hadde reist seg opp for å strekke på marmorbeina og lytte til den nyvalgte presidentens dystre beskrivelse av De forente stater, da ville vi fort hatt en novelle av George Saunders.

Sønnetapet

I stedet har Saunders skrevet roman om en tragedie. Lincoln mistet en sønn til tyfus vinteren 1862. Fra seg av sorg oppsøkte presidenten sønnens grav om natta.

Fra dette faktiske utgangspunktet, tar romanen av. I krypten sitter presidenten med sønnens lik i fanget, som en amerikansk versjon av Michelangelos statue Pieta.

Romanen er en slags pasjonshistorie om tap og innsikt. Saunders vil ut av satirens fengsel og inn i inderligheten.

Åndenes makt

Romanen fortelles av de snakkesalige spøkelsene på kirkegården. Tittelens Bardo er en buddhistisk versjon av skjærsilden, tilstanden mellom dette livet og det neste. Åndene utgjør en mosaikk av det amerikanske samfunnet.

Formen minner om Edgar Lee Master’s «Spoon River»-antologi, en diktsamling av gravskrifter fra en fiktiv amerikansk småby.

Det groteske og det menneskelige går hånd i hånd. Spøkelsene strever med de store temaene som klasse, rase og kjønn, de er selvbedragerske, kåte og hissige.

Saunders er arvtager etter to amerikanske litterære tradisjoner: Den fantastiske etter Edgar Allan Poe, og den humoristiske etter Mark Twain. Gjennom forfatterskapet har Saunders ofte beskrevet USA som en skjærsild, tilstanden mellom høye idealer og en virkelighet av vold og hykleri.

Møtet mellom spøkelser og president fører til innsikt for alle parter. Da Lincoln til slutt forlater kirkegården og rir hjem til Det hvite hus, har spøkelset til en slave tatt bolig i ham. Scenen kombinerer komedie med patos og er kjerne-saundersk.

The Gettysburg Address

Resultatet av Lincolns stevnemøte med døden ligger utenfor romanen, men er kjent for dens lesere. «For fire snes og syv år siden skapte våre fedre en ny nasjon på dette kontinentet, unnfanget i frihet og basert på forestillingen om at alle mennesker er født likeverdige», sa Abraham Lincoln da han i 1863 innviet kirkegården på Gettysburg, borgerkrigens blodigste slagmark.

I løpet av tre korte avsnitt forklarte Lincoln at de levende pliktet å gi krigen mening ved å sørge for at «nasjonen skal fødes på ny i frihet».

Slaveriet skulle avskaffes. Folkestyret bestå. En ny og renere nasjon oppstå. Det er denne søken etter en bedre verden du forplikter deg til, hvis du vil være amerikaner.

Saunders bruker tre hundre sider og nesten like mange spøkelser til å gjenta Lincolns budskap. Formen er morsom og moralen god, men romanen kjennes likevel mindre litterært sitrende enn novellene hans.