Gunnhild Øyehaug skriver om gode dikt, snål virkelighet og kjedelige postkort

Gunnhild Øyehaug er en forfriskende forfatter, enten hun skriver romaner, noveller, dikt, drømmer eller essays. I boka «Miniatyrlesingar» etablerer hun en ny sjanger; stort sett korte, poengterte tekster om litteratur.

Mange av de små essayene handler om det populære temaet «litteratur og virkelighet». Dette gode, gamle syndromet skriver Øyehaug om med et friskt og uakademisk blikk.

Entusiasme

Forordet trekker sammenligninger mellom verden og diktet, nærmere bestemt mellom det ukjente i universet og i havdypet og måten dette framtrer i et dikt av Olav H. Hauge, en liten betraktning som får henne til nesten å forsvinne i «entusiasmen over eksistensen», som hun uttrykker det.

Begeistring, en egenskap som synes å være fremmed for enkelte av de som skriver om litteratur for tida, sitrer gjennom forfatteren fra første stund. Boka består av tekster som tidligere har vært trykt i aviser og tidsskrifter. I et intervju med Klassekampen forleden forteller hun hvordan hun ønsker at boka skal bli lest.

«Nå som tekstene er samlet i bokform, vil jeg gjerne at det skal være en bok du skal kunne ta med deg rundt i veska og lese på bussen og der du er. Det skal ikke være en bok du må sette deg ned i en tjukk lenestol for å lese.»

Jeg tenker: Hva er galt med en tjukk lenestol? På en annen side; hva er riktig med en buss? Svaret på begge spørsmål er at leseerfaringer som disse kan deles midt i trafikken, om du vil, der mennesker ferdes og fins.

Biografantasy

Et sted filosoferer hun over framtidas litteratur, og spår at den kommer til å koble fantasi med biografi og bli kalt «biografantasy». Her skriver hun om Arthur Rimbaud, andre steder om Lydia Davis, Helle Helle, Sonja Åkesson, Sissel Solbjørg Bjugn, Kjartan Hatløy og Gustave Flaubert.

I et av de morsomste innslagene starter Øyehaug med å refere til fjorårets Aftenposten-angrep på Vigdis Hjorths «Arv og miljø», før hun brått skyver alt dette vekk og vier nesten hele resten av essayet til en bok som heter «Boring Postcards», en samling tomme, flate postkort fra det engelske 60-tallet som får Øyehaug til å tenke med Sigbjørn Obstfelder: «Her er verkelig utruleg underleg.» Litteratur og virkelighet, indeed.

Når du har lest denne boka, kan du sikkert svare på følgende spørsmål og skrive en stiloppgave i løpet av sommeren:

1) Fins det litteratur som ikke forholder seg til virkeligheten?

2) Fins det virkelighet som ikke forholder seg til litteraturen?

3) Hvis du skriver ordene «jeg fins», betyr det da at du eksisterer?

4) Eller betyr det bare at du har lært å skrive?

5) Hva tror du Gunnhild Øyehaug foretrekker, litteratur eller virkelighet?

Besvarelsen kan du sende til Hovedkontoret for litterær spekulasjon, avdeling Bergen.