Unge norske forfattere skriver heller om samlivsproblemer enn verdensproblemer

Mange unge norske forfattere beskriver hverdagslige situasjoner, men spriter det opp med noen absurde elementer, så også i Julie T. Stangebyes debutroman.

Jeg-personen i «Lufte gaupene» er en kvinne i starten av tjueåra som har blitt sterkt preget av to personer. Den ene er venninna Pernille, og den andre kjæresten Viktor.

Pernille reiser bort i det jeg-personen blir sammen med Viktor, og sorgen over tapet av venninna minner om kjærlighetssorg:

«I begynnelsen da jeg nettopp hadde flyttet inn, sa vi navnet hennes om og om igjen, han tørket kinnene mine med tommelen sin og hvisket at alt kom til å ordne seg og jeg sa nei og han sa jo og så ble det morgen.»

Boka består av to deler. I den første er det forholdet til Viktor som er i fokus. Andre del ligger tidligere i tid og forteller mest om vennskapet med Pernille.

Hovedpersonen klarer ikke å ta grep om livet sitt, hun er arbeidsløs og sliter med migrene. Denne følelsen av maktesløshet, og å bli overveldet over voksenlivets krav, er sikkert noe mange vil kjenne seg igjen i.

Velkomponert

Romanen er kløktig lagt opp, og det er mange ting som først blir klart mot slutten. Det gir et godt driv. Men «Lufte gaupene» er også svært raskt lest, og det bidrar til at den føles lettvint.

Stangebye borer ikke langt nok inn i disse personenes smerte, går ikke dypt nok. De forblir litt odde personer som gjør mye rart, tilsynelatende umotivert. Dette underbygges også av de mange absurde dialogene som føres:

«Vår første handletur sammen,» smilte han i køen.

«Jeg vet,» sa jeg, «det er så trist.» «Hva?» «Ja,» sa jeg og nikket, «det er veldig hyggelig.»

Unge norske forfattere i dag skriver heller om samlivsproblemer enn verdensproblemer, og det er kanskje ikke så rart. Men gjennom lesningen lurer jeg mer og mer på hva det egentlig er Stangebye vil si oss.

Teksten er ikke dårlig, men ikke veldig litterært spennende, og historien er uforløst. Slik minner «Lufte gaupene» oss om at det å skrive godt om de nære, tunge ting også er noe av det vanskeligste som finnes.