TV-journalist og matekspert Monica Csango har markert seg med djerve utspill om den gryende antisemittismen i vår tid.
Hennes bakgrunn er ungarsk-jødisk, og familiehistorien fletter seg inn i forrige århundres verste begivenheter i Sentral-Europa: deportasjonene og utryddelsen av jøder. Csango oppgir at Ungarn hadde 800 000 jøder før deportasjonene begynte. Bare 250 000 overlevde.
Monica Csangos familie har nok ikke vært noen typiske jøder i Ungarn. De var en velstående, nærmest adelig familie. Farfaren drev en eksklusiv forretning som solgte vesker i Budapests beste strøk. Farmoren tilhører også samfunnets øverste sjikt, men vi får ikke vite så mye om familiehistoriene bakover.
Monica Csango
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det sentrale temaet hos Csango er ikke jødeutryddelsene i detalj, men hvordan familiens håndtering av traumene blir til tyngende fortielse som fortsatt varer. Etterhvert aner vi at det er mye vi ikke skjønner, og at fortielsen kanskje kan skjule mer enn det Csango klarer å finne ut av. Vi sitter igjen med mange spørsmål.
På den måten blir boka en levende og utfordrende tekst som tvinger oss til å reflektere over de store hullene i vår overleverte historie.
Dette er vanskelig materie, og Monica Csango er modig og sårbar når hun velger å gå løs på den. Det ville jo vært fullt mulig å bare la fortielsen forplante seg videre.
Det kan hende at stoffets tyngde og fortielsenes motstand har gjort at hun ikke har kommet helt i havn tekstlig. Det kan også godt hende at forlaget ikke har gitt henne den motstanden og veiledningen hun skulle fått. Opplysningene blir for fragmentariske, og det brukes for mye plass på uvesentlige detaljer og overdrevne formuleringer. Csango burde heller ha fylt på med kontekst og gitt en forståelig ramme rundt sin egen familie.
Her er noen eksempler på Csangos litt oppblåste formuleringer:
«Farmor var enestående på monologer, og hun var en dyktig og underholdende forteller. I et annet liv kunne hun vært en fantastisk skuespiller, for hun rommet hele spekteret av menneskelig tilstedeværelse og innsikt.»
Csango skriver: «De ungarske jødene tenkte først og fremst på seg selv som magyarer – som ungarere – og hadde en overbevisning om at ingenting kunne ramme dem.» Går det an å si så generelle ting? Eller: «Det var så mange ungarske fysikere som forlot landet at ungarsk ble det vanligste språket på internasjonale konferanser for fysikere.» Hvor kommer en slik opplysning fra?
Framstillingen bygger mye på forfatterens spekulative fantasier om ting hun ikke vet, og det skjærer ut i skjønnlitterære påfunn: «Det blåser frostvind i ansiktet hans. Han har allerede begynt å leke med tanken på å ta livet av seg. Han kan henge seg i brakken, skjære over hovedpulsåren eller slutte å ta til seg næring. Men det blir med tanken. Det vil ikke kle ham. Det er ikke slik en gentleman løser problemene sine.»
Litteratur har mulighet til å overføre det unike til noe allment gjenkjennelig og identifiserbart. Her kommer ikke Csangos tekst helt i mål. Historien krymper istedenfor å vokse, og de titalls menneskene vi møter makter i liten grad å formidle de hundretusener av ungarske jøder som ble ofre for bestialiteten. Mangelen på andre aktører fra den tiden, også de ansvarlige for Ungarns fascistiske overgrep, gjør historien unødvendig trang.
Likevel gir Csangos mennesker liv til enda en bit i den endeløse mosaikken jødeutryddelsene utgjør. Det fantes rike jøder og fattige jøder. Flaks og uflaks.
Dette var mennesker som ble ofre for mennesker. Vi trenger alle de historiene som tenkes kan om denne uhyrlige, kollektive forbrytelsen.
Mot slutten tar boka en brå vending som nok vil virke overraskende på dem som ikke kjenner Csangos dokumentarfilm om jakten etter farfaren, «Evig din» fra 2005. I boka forteller hun om opplysninger hun fant fram da hun lagde filmen, opplysninger som nærmest skriker etter ytterligere gransking og refleksjon.
Hva tenker forfatteren om disse ubesvarte spørsmålene nå, 12 år etter filmen? Det er vanskelig å se noen grunn til å fortie det.