Suksessforfatteren Fredrik Backman med nærbilde av Hockey-Sverige

Etter millionsuksessen med «En mann ved navn Ove» har Fredrik Backman måttet nøye seg med middelmådig mottakelse, i hvert fall i det mer finlitterære selskap. Hans karikerte einstøinger i utkanten av det svenske samfunnet ble nok omfavnet av mange lesere. Men kom, i likhet med Jonas Jonasson og hans hundreåring, aldri inn den litterære salongen.

Vrimmel

Sånn sett kan «Bjørnstad» bety en forandring. Backmans nye roman er første bind i en planlagt trilogi, og tar oss med til et tettsted nord i Sverige der nasjonalsporten ishockey forener og splitter det lille samfunnet.

Beretningen begynner med en presentasjon av juniorlaget, som skal spille en skjebnesvanger semifinale. Og i en vrimmel av mennesker over 426 boksider blir vi nærmere kjent med den entusiastiske sportssjefen Peder som spyr av nervøsitet og oppofrelse før kampen, hustruen og juristen Mira som lengter bort iblant, så er det parets 15 år gamle datter Maya som elsker gitarspill og hater hockey. Og så er det overklassegutten Kevin og innvandrergutten Amat – kort sagt et Sverige i miniatyr.

Ny giv

Den varslede katastrofen skjer i en scene med et treffende bilde:

«Den femten år gamle jenta lukker øynene. Åpner munnen. Forteller. Alt. Da ordene har tatt slutt, ligger det avokado på bakken blant porselensbiter etter en knust kaffekopp. På et av de største skårene kan man fremdeles se deler av motivet fra forsiden. En bjørn.»

Til tross for lite selvironi, mye sentimentalitet, sjåvinisme og macho-snakk, framstår forfatteren Backman i romanen «Bjørnstad» som en forbedret utgave av sitt gamle jeg.

Ny realisme

Selv jeg, med mitt fjerne forhold til ishockey, skjønner at Backman har studert sporten inngående, og han gjengir miljøet og spillet på en presis og troverdig måte. Det er langt igjen til Norman Mailer, men på sitt beste, og da tenker jeg særlig på skildringene av tenåringenes turbulente liv, kan Backman i sin nye realisme minne om Tore Renbergs forrykende, eller forrykte, framstilling av Hillevågsgjengen og det nyrike Stavanger i «Angrep fra alle kanter».

Det er med andre ord håp for Backman og hans trilogi, til tross for flat fortellerstemme og altfor mange kjekkasaktige paradokser av typen «Hvor lenge kommer byen til å huske dette? Ikke så lenge. Bare alltid.»