Språket er likevel nokså entonig, enten den allvitende forfatteren sørger for framdriften eller i dialoger som ofte er bærere av informasjon snarere enn personkarakteriserende. Slik sett føyer forfatteren seg inn i en europeisk før-modernistisk romantradisjon. Samtidig med at en heftig debatt om omskjæring er i gang i Norge, kommer en afrikansk roman der denne skikken står sentralt. «Elven som skiller» fra 1965 er den første romanen skrevet av Ngugi wa Thiong’o, den kenyanske forfatteren som er årets hovedgjest under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer.
Ngugi wa Thiong'o
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Her møter vi et landsbysamfunn der hengivelsen til tradisjonelle verdier står i konflikt med kristendommen som blir spredt av misjonærer fra Europa.
Bokas hovedperson, unggutten Wayaki, blir lært opp i den nedarvede religionen av sin far, Chege, en mann med synske og magiske evner. I et vakkert kapittel innvies Wayaki i den lokale skapelsesberetningen og i naturens forhold til guder og helter. Mulighetene åpnes for at Wayaki er den frelseren som blir omtalt i en hemmelig profeti.
Men Chege er samtidig full av forståelse for at de fremmede bringer med seg mye nyttig kunnskap. Til sønnen sier han: «Dra til stedet der Misjonen holder til. Lær all visdommen og alle hemmelighetene til den hvite mann. Men ta ikke etter deres laster. Vær tro mot ditt folk og de gamle tradisjonene.» Denne balansegangen blir Wayakis oppgave fram gjennom denne bildungsromanen, om man kan kalle den det.
Romanen forteller historien om tida før frigjøringen av Kenya i 1963 gjennom flere skikkelser, som på tradisjonelt vis får symbolkraft. Foruten Chege og Wayaki, møter vi den overbevist kristne presten Joshua og hans to døtre, Nyambura og Muthoni.
Også landskapet har en mytisk dimensjon, anskueliggjort i følsomme naturskildringer. Landsbyer med forskjellige holdninger og livssyn ligger på hver sine topper, atskilt av en bred flod som renner gjennom et vakkert dalføre. Det nære forholdet mellom natur og mennesker er framstilt med poesi og varme.
Språket er likevel nokså entonig, enten den allvitende forfatteren sørger for framdriften eller i dialoger som ofte er bærere av informasjon snarere enn personkarakteriserende. Slik sett føyer forfatteren seg inn i en europeisk før-modernistisk romantradisjon.
Omskjæring av gutter og jenter i en seremoni som i tenårene skal gjøre dem til kvinner og menn, står sentralt. Dette inngrepet er den handlingen som knytter personene enten til den kristne eller tradisjonelle troen. Misjonæren, som bærer det velkjente navnet Livingstone, er sterkt imot omskjæring. At man ikke lar seg omskjære, blir av de tradisjonelt troende oppfattet som forræderi.
I ett kapittel skildres prosessen i all sin pine. Guttene som er omskåret, blir etter inngrepet lagt på en sykestue. Hvis de ynker seg eller nekter å ta til seg næring, blir de truet med at en kvinne vil bli brakt inn i rommet og at en av pleierne vil «ha samleie med henne mens alle så på». I så fall ville pasientene «få ereksjon ved synet» og dermed lide enda mer.
Forskjellen på omskjæring av kvinner og menn blir ikke gjort til noe poeng. Men en kritisk situasjon oppstår når Muthoni lar seg omskjære i protest mot sin far, presten Joshua. Etter omskjæringen blir hun stadig sykere før hun lider en smertefull død.
Hun gir uttrykk for at hun likevel er en kristen. Mot slutten sier hun at «kan se Jesus». Men samtidig: «Og jeg er kvinne, vakker i stammen...» Slik sett speiler hun trangen til å kombinere det gamle og det nye som går igjen hos hovedpersonen Wayaki.
Oversettelsen av denne romanen, er dels problematisk. Konsekvent brukes begrepet «omskjærelse», en fordums form som står sterkt i strid med moderne norsk. Dette får vi bekreftet på høyeste hold av språkforsker Sylfest Lomheim. Å lage nye ord av verb gjennom endelsen -else tilhører fortida. I vår tid brukes -ing eller -ning.
Boka er lesbar, og det er ingen tvil om at oversetteren kjenner miljøet som skildres, men språket virker innimellom arkaisk. Vi støter på uttrykk som «likedan som», «smussig vann», «komme i hu», «uten å lage ballade», «dulgt advarsel» eller «svært ergerlig» om et humør vi skjønner betyr fullstendig rasende. Et sted står formen «jenten» på én side, mens det heter «jenta» på neste.
Det som gjør inntrykk, i tillegg til de sterke skildringene av omskjæringen, er møtet med den konfliktfylte Wayaki. Hans motstridende følelser og kamp for å oppnå selvtillit og tro på sin oppgave er bokas kjerne. En vakker kjærlighetshistorie hører også med, dessuten en kamp mot kulturelle motstandere som varer til siste side.
Han lengter. «Plutselig kom det for ham at han visste hva han ønsket,» står det et sted. «Frihet. Han fikk lyst til å løpe, løpe fort, løpe hvor som helst. Eller sveve rundt uten mål og mening, fare omkring som en ånd.» Slik sett ligner han ungdom hvor som helst i verden.