En bildebok som sikkert vil treffe mange foreldre rett i hjertet. Men hva med barna?

Torill Kove er blant Norges mest anerkjente bildebokskapere, selv om det er film som er hennes spesialdistanse. Hun har vært nominert til Oscar flere ganger, og vant i 2007, for kortfilmen «Den danske dikteren». Alle historiene hennes er parallellpublisert både som film og bok, så også «Tråder».

Her handler det om en navnløs jeg-person som følger en rød tråd fram til ei lita jente. Jeg-personen steller og passer på jenta mens åra går, og plutselig er hun voksen og klar for å finne sin egen vei og sin egen tråd.

Slik blir tråden et symbol på tilknytning, og samtidig bokas røde tråd, både helt konkret og i overført betydning.

Dette er en symboltung og litt sentimental kjærlighetshistorie som sikkert vil treffe mange foreldre rett i hjertet. Kanskje spesielt foster- og adoptivforeldre, hvilket er fint, men tråden kan leses som et symbol på alle former for foreldre og barn-tilknytning. Spørsmålet er om boka snakker like mye til barn.

Trådbilder

Det første som slår meg når jeg leser «Tråder», er hvor mange uttrykk som knytter seg til akkurat det ordet. Tråden er nærmest en universalmetafor: «Rød tråd», «i en tynn tråd», «ledetråd», «sammenknytt», «tilknytning», «nøste opp», «bindinger», «kutte navlestrengen». I den nye boka er mange av disse ordbildene i sving.

Dette er en mer abstrakt og billedlig fortelling enn de tidligere, men den er langt fra komplisert. Snarere er rammefortellingen så tydelig at den risikerer å bli banal.

En årsak til det er den nokså unødvendige teksten som følger bildene. Når bildene viser at jeg-personen finner et lite barn som sitter alene, forteller teksten «Et lite barn. Som sitter helt alene».

Boka er «fortalt nesten uten ord», som det heter i baksideteksten. Men når animasjonsfilmen på sin side er helt ordløs, lurer jeg på hvorfor Kove ikke har tatt skrittet helt ut og gjort det samme med boka?

Er det for å lette en høytlesningssituasjon, eller kanskje fordi ordløse bøker har hatt problemer med å få innpass i innkjøpsordningen?

Voksenperspektiv

Bildene kunne fint fortalt historien på egenhånd. Og hva høytlesning angår, så er det ikke sikkert det er så viktig. Til tross for en naiv stemme, barnlige illustrasjoner og en historie som knytter seg til barnets verden, er ikke dette nødvendigvis en bok for de minste barna.

Skal du få utbytte av symbolikken og referansene, må du ha en viss erfaring med dem eller begrep om hva de betyr. Du behøver ikke å gjenkjenne Maslows behovspyramide i tilknytningsprosessen mellom mor og barn for å forstå hva boka handler om. Men hvor engasjerende blir fortellingen uten det ekstra laget?

Perspektivet er også aller mest den voksnes, selv om jeg-personen snakker til et «du». Det er jeg-personen som blir mor, som må jobbe først med å vinne tillit, og så med noe enda tøffere, å gi slipp.

Hun lar tråden som binder dem sammen bli lengre og lengre, og boblen som omslutter dem bli større og større, før datteren til slutt bryter ut av boblen og kutter tråden av.

Da skjer det noe! Den røde tråden blir til et lite, rødt nøste i brystet på hver av dem. Et hjerte som symboliserer kjærligheten og tryggheten de bærer med seg videre.

Et vakkert bilde, slående og umiddelbart forståelig, både for barn og voksne. Her skaper Kove sin egen metafor i forlengelsen av de etablerte. Det er allalder-poesi, men den ligger i bildene, ikke i den overforklarende teksten.