Hvordan skjedde deportasjonen av de norske jødene under krigen? Hvem var ansvarlige, og hvordan kunne det hele skje så raskt og effektivt, hovedsakelig i løpet av to dager i november 1942?
Bjarte Bruland
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Dette er de sentrale spørsmålene i Bjarte Brulands akademiske storverk «Holocaust i Norge». Den 846 sider lange boka er et resultat av tjue års forskning og personlig dedikasjon, og det er bare å takke Bruland for innsatsen, først som sist.
At dette verket ikke har kommet før, viser også hvor stor berøringsangsten har vært i Norge for vår egen rolle i jødedeportasjonene.
Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust» fra 2014 satte i gang viktige debatter den gang, og nå er det bare å håpe at Brulands bidrag vil føre til enda mer klarhet. De to bøkene utfyller hverandre også på en god måte. Der Michelets er journalistisk og går tett på ofrene, er Bruland ytterst akademisk og holder seg for det meste til et oversiktlig fugleperspektiv, fritt for emosjonelle grep, men spekket med fakta. Han er også flere steder direkte uenig i Michelets konklusjoner.
Enda sterkere går Bruland i rette med Berit Nøklebys framstilling av Josef Terboven. I hennes biografi om han har hun hevdet at han ikke var noen «innbitt jødehater» fordi han ikke viste noen «iver utover det nødvendige» når det kom til jødene. Dette er en nærmest apologetisk fortolkning, hevder derimot Bruland.
At vi nå får flere stemmer på feltet, som også motsier hverandre, er en styrke som vil kunne føre til bedre kunnskap og økt debatt.
Boka er oversiktelig og kronologisk oppbygd, en ren nødvendighet når kildematerialet er så omfattende som her. Bruland begynner med å presentere maktfordelingen i Norge under krigen og de sentrale aktørene. Selv om Quisling, etter at han ble ministerpresident, fortsatt måtte forholde seg til Terboven som øverste leder i landet, hadde han vide fullmakter. Dett skulle gjøre situasjonen for jødene i Norge enda mer fatal enn hva den ville ha vært under et rent nazistyre.
Da krigen brøt ut, bodde det litt over 2000 jøder i landet. Det var så få at nazistene ikke anså dem som et stort «problem». Å gå hardt og raskt ut mot jødene ville også kunne føre til enda mer motstand mot okkupasjonsmakten. Men Quisling og hans NS-folk sto ikke tilbake for nazistene når det kom til antisemittisme, og for dem var det en viktig symbolsak å få Norge jødefritt. Dette underbygger Bruland godt med sitater og skriftlige kilder. Og den ubehagelige konklusjonen er at uten nordmenns innblanding, ville sannsynligvis færre jøder ha måttet bøte med livet.
At jødedeportasjonene skjedde akkurat i november 1942, forklarer Bruland med den økte motstanden mot NS og okkupasjonsmakten. Antisemittismen var heller ikke bare propaganda for Quisling og hans menn, de trodde virkelig på konspirasjonsteorien om at jødene sto bak både kommunismen og kapitalismen. Bruland siterer Quisling:
«Da Karsten Løvestad drepte politimannen Arne Hvam i det han var i ferd med å smugle jøder over til Sverige i oktober samme år fikk de også en helt konkret grunn til å gå til aksjon.»
Det er, på godt og vondt, aldri noen tvil om at Bruland er historiker og ikke forfatter. Noen setninger er knapt mulige å dechifferere:
«Apparatet som ble tatt i bruk for å avgrense ofrene, likvidere deres eiendom, arrestere dem og transportere dem til Oslo var betydelig av størrelse, men viktigst omfattet det de delene av organisasjonsapparatet det var naturlig å ta i bruk, det være seg transportbransjen, auksjonsfirmaer, politiorganer, liknings- kontorer eller andre deler av det kommunale byråkratiet.»
Ord og uttrykk blir også gjentatt i altfor stor grad. Dette burde forlaget lett ha klart å rydde opp i. Men enda mer graverende er alle trykkfeilene i boka. Ord dukker opp dobbelt i setninger, eller mangler helt. Jeg sitter igjen med inntrykket av at den siste runden med korrektur er droppet. Kanskje av økonomiske hensyn? Dette er en tendens vi ofte ser i store og tunge sakprosabøker.
At slike bøker, som skal være referanseverk i årtier, er så slett kvalitetssikret, er trist.
Men bokas viktighet, og grundighet, trumfer de språklige svakhetene. Brulands kunnskap om jødenes situasjon i Norge under krigen er så stor at hans vurderinger får en helt unik autoritet. Og konklusjonen er at nordmenn, dessverre, bidro mer til Holocaust enn vi liker å tenke.
«Holocaust i Norge» er derfor et høyst viktig bidrag til vår nasjonale hukommelse. At et slikt arbeid avhenger så mye av dedikerte enkeltpersoner, er derimot betenkelig. Jødedeportasjonene er et statsanliggende og burde ha vært behandlet med denne grundigheten for lenge siden.