Politietterforsker Eirik Husby Sæthers krim er overlesset og lite troverdig

«Mye av det som blir skrevet om politifolk er en vits», sa politietterforskeren Eirik Husby Sæther da han i 2012 debuterte med «Lobotomisten». Hans mål var å skrive troverdig krim.

Etter fire bøker er det bare å fastslå at det har han ennå ikke fått til. «Det blå barnet» er overraskende svakt både i karaktertegninger og plott, og nok et eksempel på forlagenes slumsete standard når det gjelder krim. Som om de tenker at leserne tar til takke med hva som helst.

Året er 1906. Vi befinner oss på Nedre Vøien Bomuldspinneri på Sagene. I kjelleren sitter den fryktede engelskmannen og fargeren Henry Wulf. Han er innesperret på fabrikken, som straff etter en grusom forbrytelse han har begått i England. Han ser et lite barn flyte nedover elva, og redder jenta. Hun plasseres på barnehjem. 19 år senere begynner hun å jobbe på bomullsfabrikken. Da krever den forrykte engelskmannen belønning. Det odde paret skal bli oldeforeldre til kriminaletterforskeren Mikael Wulf, som Sæther introduserte i sin forrige krim «Judaskysset» (2015).

Godt om fortiden

Boka lanseres som Oslo-krim, og veksler mellom fortid og nåtid.

I nåtidsfortellingen får Wulf sin demente mor tvangsinnlagt på sykehjem. Der oppdager han en blodflekk på puten fra den forrige pasienten.

Gjennom noen i overkant kjappe slutninger avslører han at pasienten ble drept på bestialsk vis. Kort tid etterpå begås det nok et drap på sykehjemmet. Parallelt kommer hans demente mor med spredte og foruroligende fortellinger om hva som har skjedd med slekten. Wulf begynner å nøste i slektshistorien.

Det skal vise seg å være en uhyggelig fortelling om alkohol, drap og reinspikka ondskap. Temaer som går igjen hos Sæther.

Den historiske delen er den absolutt mest interessante del av boka. Her følger vi Wulfs slekt fra forrige århundreskiftet fram til sekstitallet. Miljøskildringene og beskrivelsene av de lutfattige arbeidernes kår, er overbevisende. Spesielt portrettene av kvinnene, som gjør hva som helst for å komme seg vekk fra et stusslig liv på fabrikken.

Oppsiktsvekkende svak

Nåtidsfortellingen derimot, er oppsiktsvekkende svak. Mikael Wulf selv fremstår som en parodi på en traumatisert, lett alkoholisert og innesluttet etterforsker. Hans høygravide samboer er rettsmedisiner. Det eneste tegnet på kjærlighet mellom dem, er når hun står og vifter med avansert sexleketøy. Sammen bruker de høyst uortodokse politimetoder. Nå vet jeg ikke hvordan politiet jobber i det virkelige liv, men litterært sett fremstår det som ganske usannsynlig. Sæther har generelt en tendens til å være vel generøs med ingrediensene.