FILM: Først og fremst, og på sin egen fortryllende måte, er «La La Land» en drøm; smektende og sjarmerende virkelighetsflukt spikret over en lest som nå om dagen for det meste står og støver ned inne i det filmatiske skomakerskapet. Det er snakk om en fullblods filmmusikal, lagt til et Los Angeles der himmelen er blå, bladene smaragdgrønne og storøyde starlets tripper rundt i en bred kolleksjon nusselige sommerkjoler og bryter ut i livsbejaende sang selv om de er pengelense.
Kategori
Regi
Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel
Samtidig er det ikke slik at historien ikke har en oppdatert brodd. Det første møtet mellom skuespillerspiren Mia (Emma Stone) og jazzpianisten Seb (Ryan Gosling) skjer ved at han tuter på henne og kjører forbi, og hun uten å nøle gir ham fingeren. Blandingen er typisk for den nye filmen til vidunderbarnet Damien Chazelle: En herlig hybrid som ikke egentlig lever i fortiden, men trekker veksler på den, diskuterer den, betrakter den med både kjærlighet og distanse.
Ikke lenge etter den hissige forbikjøringen, oppdager Mia og Seb at det ligger en umiskjennelig kjemi og lurer under fernisset av fiendtlighet. De neste to timene prøver de å finne ut av kjærligheten og av kunstnerlivet, som de tørster etter, men som ikke synes å ville slippe dem inn på deres egne premisser. Bortsett fra å synge og danse ganske bra gjør ikke Stone og Gosling noe som er drastisk annerledes fra hva de har gjort i karrierene sine så langt. Men de mestrer en annen krevende kunst: Å ha noe avslappet og slentrende og samtidig inderlig i roller som tross alt oppfører seg radikalt annerledes enn mennesker ute i den virkelige verden; som skal opptre som om det naturlige, det selvfølgelige å gjøre, i enhver situasjon, er å bryte ut i sang.
«La La Land» gjør krav på arven fra musikalklassikere som «Paraplyene i Cherbourg» og «Singing in the Rain»; sistnevnte får en hilsen med hatten gjennom en stilisert, småsurrealistisk dansescene som er en klar parallell til en av Gene Kellys berømte sekvenser. Men om årets film er en del av en lang tradisjon, fremstår den ikke som gammeldags.
Snarere er «La La Land» også, indirekte, en diskusjon mellom forskjellige syn på fortiden og måter å forholde seg til den på. I hvor stor grad skal man holde fast ved noe? Er det et motsetningsforhold mellom fremadstormende kreativitet og å lengte tilbake til en tid før du selv var født? Er det et paradoks å føle nostalgi for en musikksjanger, som jazz, som i seg selv var unostalgisk, stadig rastløs og nyskapende overfor det som hadde vært? Og slutten, nostalgisk på en ny måte, i en fortapelse i det som kunne vært, kan sende en liten sølvpil i hjertet på hvem som helst.
Chazelle, for all sin begavelse og teft, er likevel rett og slett ikke fullt så stødig i de store musikknumrene som forgjengerne. Åpningsscenen i «La La Land», som allerede har rukket å bli berømt, forestiller et spontant dansenummer som oppstår blant hundrevis av håpefulle, strandet i en trafikkork på motorveien inn mot Los Angeles. Det som skjer, er uimotståelig entusiastisk og energisk, men tar ikke pusten fra tilskueren på den måten slike masseopptrinn kan gjøre; det er noe det skorter litt på, i farten og presisjonen og sansen for virkelig å utnytte hele lerretet til den typen gigantiske komposisjoner som bare kan finnes der.
Det er rett og slett litt mer rufs hos Chazelle enn hos forbildene hans. Men det gjør ikke så mye. «La La Land» er den største dropsposen på kino på aldri så lenge, og da er det til å leve med at papiret blir litt klissete.