Astrid Sverresdotter Dypvik kom i 2012 med «Det var DDR», en samling portretterende beretninger om folk i Øst-Tyskland, landet bak muren. Årets bok, «Berlinhistorier», er en videreføring eller utdyping av den forrige boka, lagd over samme lest.
Astrid Sverresdotter Dypvik
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
I tolv kapitler møter vi folk som på ulikt vis var brikker i det politiske spillet i etterkrigstidens tyske virkelighetskamp, vest mot øst. De er ikke de store strategene, men små brikker, gjenstander for historien.
Alexander Latotzky vokste opp i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, etter at den var overtatt av de sovjetiske myndighetene. Hartmut Richter svømte til friheten i vest og ble profesjonell menneskesmugler før han til slutt ble tatt. Peter Brandt var sønn av Berlin-helten Willy Brandt og ble involvert i påskeopptøyene etter attentatet mot Rudi Dutschke. Michael Baumann var med i den litt uproffe og utfrika terrorgruppa «2. juni-bevegelsen».
Det er mest mannfolk med, med to unntak. Beretningen om Hilde Benjamin, svigerinne av filosofen Walter Benjamin, er bokas tydeligste.
«Blod-Hilde, den raude giljotinen» hadde fått hard medfart under nazismen og ble en av DDRs fremste jurister med alle de dilemmaer det medførte. Dødsdommer over to sabotører fra vest gir henne det blodige tilnavnet.
Ikke alle historiene i boka er Berlin-historier. Sekvensen om det tyske terrorangrepet i Stockholm, da «Kommando Holger Meins» okkuperte den tyske ambassaden og drepte et par av gislene før de ble stormet, har ikke noe direkte med Berlin å gjøre. Det svært interessante intervjuet Dypvik har med en av terroristene, Karl-Heinz Dellwo, er konsentrert om hendelser i Hamburg og Stockholm, og om modne erkjennelser fra fengselet.
Utvilsomt et av bokas beste kapitler, men at det er med, viser at Berlin-innrammingen Dypvik har gitt boka, er for trang. Det får en til å lure på hvordan boka ble tenkt fram. Er den blitt til som et forsøk på å gjenta den vellykkede formelen fra forrige bok, uten at stoffet har vært lydig mot intensjonen? Eller er den en samling bonusspor, ting som ikke rakk å bli med i 2012? Og var ikke tiden nå inne til litt mer egen refleksjon?
Kanskje «Berlinhistorier» er et mellomrom i forfatterskapet. 3/4 av boka kunne inngått i den forrige og gjort den til en feit kloss. Den siste firedelen kunne starte neste bok.
Dypvik har talent og vilje til å fortelle, og alle de personlige historiene gir vektige utdypinger av jernteppets konsekvenser.
Det generelle stoffet innimellom blir imidlertid litt for mye gjentakelser av kjent stoff, ikke minst formidlet av Dypvik selv i «Det var DDR». Det gjør boka litt forutsigelig, men den er slett ikke overflødig.