Husker du Viviann? Nå er hun tilbake, 42 år etter første bok

Malerinnen Viviann er jaget av fortida. Hun vandrer gatelangs om natta mens hun lar minnene slippe til; om barnet hun mistet, skilsmissen, venninnen som stjal hennes store kjærlighet, foreldrenes død. Det er først når disse hendelsene fester seg i konkrete fortellinger, at denne boka blir noe mer enn en insisterende, nærmest klaustrofobisk jeg-roman.

Leserne har truffet Viviann før. Første gang for 42 år siden, da Kari Bøge kom med sin andre roman «Viviann, hvit» (1974).

Siden har vi fulgt henne gjennom det som nå blir en sekstett, fra ulike vinkler, med eller uten Viviann som hovedperson. Romanene kan leses enkeltstående, og nå har hun blitt en eldre kvinne. Hun har nærmest forskanset seg i leiegården, lammet av en uforklarlig skyld;

«Jeg slipper ikke unna, ikke før jeg sier meg skyldig, selv om jeg ikke kjenner anklagen.»

Brutale utsagn

Til tross for Vivianns mange slag i livet, bebreider hun seg selv. Dette kommer fram i brutale utsagn. «Hvem sier at barn er en ubestridt lykke? Jeg trodde ikke på det. Så kanskje var det ikke til å unngå. At det døde», sier hun et sted. I bokas beste passasje forteller hun om natta foreldrene døde i en ulykke. Hun var bare et barn, men mente seg skyldig, fordi hun ønsket dem døde.

Bøge bruker lysende gode bilder, nesten aforistiske; «Hvordan dø, når man ikke vil være til bry». Eller «Dess mer jeg holder meg unna folk, dess større plass gir jeg dem». Men så har hun en tendens til å snakke dem i stykker, dissekere dem gjennom enda flere bilder.

Sånn sett er dette en seig materie, spesielt i begynnelsen. Men Bøge er en stilsikker romanforfatter, noe hun blant annet viste i «Komponisten» (2008). Utover i boka konkretiseres Vivianns mange selvanalyser gjennom gjenfortellende erindringer. Her viser Bøge sin evne til å gripe leserne ved skarpe portretter og overraskende innfallsvinkler.

Boka kan leses både som en kunstnerroman og en mental frigjøringsreise. Viviann blir fri fra sin lammende skyld, ved å gå inn i hendelsene, vri og vende på dem. Det kan likne psykoanalyse.

Men jeg må innrømme at jeg alltid savner noe i denne type bøker. Noe som løsner opp tyngden og alvoret; et snev av humor, en overraskende vri.

Det kommer ikke. Avslutningen er både velskrevet og vakker, men også ganske lettvint, med tanke på det tunge stoffet.