Den franske forfatteren og legen Louis-Ferdinand Céline (1894-1961) er den store ugagnskråka i fransk litteratur. Geniforklart, utstøtt, beundret, foraktet, hevet til skyene og dødsdømt for forræderi.
Debutromanen «Reisen til nattens ende» (1932) var en litterær sensasjon. Sammen med «Død på kreditt» (1936) har den sikret ham et varig ettermæle som en av verdenslitteraturens store stilister.
I Frankrike blir han nevnt i samme åndedrag som Marcel Proust som en av de store fornyerne av det franske språket.
Louis-Ferdinand Céline
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Etter de to romanene syntes karrieren sikret. Men så river han det hele ned. I åra 1936-1941 skriver han fire pamfletter. Etter å ha besøkt Sovjetunionen, raser han mot Stalin og kommunismen. Dernest går han løs på jødene med en aggresjon som for alltid ødela hans rennomé.
Men han foraktet ikke bare jøder. Celine var en misantrop som skar alle over en kam; katolikker, svarte, kinesere, arabere, engelskmenn, han kaller dem jøder, alle sammen.
Deretter utgir han et par romaner om sine opplevelser i London under første verdenskrig, inntil han avslutter sitt verk med tre romaner på rad, «Fra Slott til Slott» (1957), «Nord» (1960) og «Rigodon» (1969).
I likhet med det meste av det Céline skrev, er dette selvbiografiske romaner. Céline forteller om den dramatiske tida mot slutten av andre verdenskrig da han sammen med sin kone Lucette og katten Bebert flyktet fra Frankrike gjennom Tyskland i retning Danmark.
Der ble han etter krigen arrestert og holdt fengslet. Frankrike ville ha ham utlevert, men han ble ikke sendt tilbake før han ble omfattet av et amnesti i 1951.
Sine siste år drev han en legepraksis i utkanten av Paris, sammen med kona og et virvar av kjæledyr, blant dem sju-åtte schäfere som skulle beskytte ham mot hans fiender.
Tidligere er «Reisen til nattens ende» og «Død på kreditt» oversatt til norsk, begge i sterke versjoner. Nå kommer «Fra slott til slott» i en fabelaktig gjendiktning av Kari Risvik.
Hun har ikke hatt noen lett jobb. Boka er, i likhet med de to oppfølgerne, skrevet med et driv og en språklig fantasi som vitner om en hjerne på høygir. Lik et kraftverk som stadig truer med å gå så varmt at det eksploderer.
Ordene slynges mot leseren som granatsplinter. Céline bruker ikke punktum, men skiller ordene med tre prikker. Mellom prikkene finner vi alt fra hele setninger til enkeltord, uttrykk, dialoger, innfall og utfall. Effekten er en slags verbal pønkrock, med en rytme av hamring mot meislet stål.
Det er som om Céline her finner et litterært uttrykk for en verden som er i ferd med å gå til grunne.
Som flyktning i et Tyskland som fra alle kanter er truet med undergang, er han vitne til Europas forlis. Mens bombeflyene tordner over hodet på dem, synker de overlevende tyskerne og flyktende nazistene stadig dypere ned i et svart helvete.
Håpet om at Hitler skal komme på noe genialt i siste øyeblikk, svinner i historiens ytterste mørke.
En lengre periode tilbringer Céline på slottet Sigmaringen som ruver mørkt og dystert høyt over Donau. Han er lege for en stor gruppe franskmenn som forsøker å rømme fra sin skjebne, blant dem nasjonens quisling, Philippe Pétain.
Fra første til siste setning i sitt forfatterskap skriver Céline om seg selv:
«Jeg kan trygt si at jeg har en masse minner til å ha levd et så usselt liv som mitt...og da ikke av den pittoreske sorten som ikke koster noen ting...det er minner jeg har fått svi for! Prisen har vært forferdelig høy...»
Lista over forfattere som har latt seg inspirere av Célines språklige kraft, om ikke av hans mest omstridte meninger, er lang, også i Norge. I likhet med Hamsun har han en språklig fantasi som ingen andre.
Du finner Célines rastløse, oppbrutte, verbale energi hos forfattere som Ola Bauer, Dag Solstad og Arild Rein. Stig Sæterbakken skrev et innsiktsfullt essay om ham i Vagant.
Den som minner mest om Céline er likevel Thure Erik Lund, både i Myrbråten-kvartetten og i sin nyeste roman, «Identitet».
Céline er en innbitt anarkist, umulig å plassere ideologisk. Han er en forteller av guds nåde, men med en djevelsk latter rungende mellom ordene. I hans verden fins ingen autoriteter, andre enn han selv. I «Slott på slott» grubler han over sin egen storhet:
«Et innfall, en idé!...sett nå at de skulle gi meg en nobelpris?...det ville være til god hjelp for gassregningen, skattene, gulrøttene!...men rompisene høyt der oppe gir meg den aldri! Ikke Kongen deres heller! Bare til all verdens skakkjørte typer!...ja, til alle klodens vaselinsmurte rasshøl!»
Agora har som målsetting å utgi også de to neste verkene i Célines trilogi. Til det er det bare én ting å si: Äntligen!