Rekk opp hånda alle som har lurt på hvor det ble av figuren Valentin Gjertsen fra romanen «Politi» (2013). Jeg håper jeg ikke røper for mye når jeg kan fortelle at han dukker opp med full styrke i Jo Nesbøs nye roman, «Tørst», som lanseres med brask og bram ved midnatt mandag kveld. Enkelte steder har den vært til salgs allerede.
Harry Hole har nok av demoner å slåss mot. Bildet av mannen med en skremmende tatovering på brystet er en av dem. Gjertsen har vært dømt for diverse forbrytelser, men har rømt fra Ila og har ikke vært sett på flere år.
Jo Nesbø
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Jo Nesbøs suksess er ingen tilfeldighet. Få klarer som ham å konstruere et mer gjennomført krimdrama. Sømløst glir han fra person til person, helter og skurker, opptrinn til opptrinn. Alt som dukker opp i teksten, har en funksjon og får før eller seinere en betydning for fortellingen.
«Tørst» har alle disse kvalitetene. Den vever sammen et nytt kapittel i sagaen om den hardt prøvde helten Harry Hole med en forrykende historie om bestialske forbrytelser og ambisjoner på avveier. Et underliggende tema er også forskjellige former for tiltrekning mellom kjønnene, fra nettdating til ønsker om varige samliv.
Når romanen skyter fart omtrent en tredjedel på vei i teksten, tar Nesbø leseren med på en karusell av begivenheter og mulige løsninger på det han legger ut av gåter og mysterier - før han elegant nøster opp historien mot slutten. Selv om det går hardt for seg underveis, og til tross for at siste avsnitt byr på et dystert frampek, kan vi vel også slå fast at det er en lys stemning mot slutten av denne boka.
Ikke bare er Harry Hole og Rakel på sitt lykkeligste - selv om Harry har brutt sitt løfte om å ligge unna flere drapssaker. Også flere av hans kolleger kan se framtida og kjærligheten lyst i møte.
Man kan spørre seg om kriminallitteratur av den typen Jo Nesbø skriver, er en form for realisme. Jeg synes ikke det. Riktignok er både politiarbeid og geografiske kulisser skildret tilnærmet naturalistisk. Men som helhet er fortellinger som «Tørst» en form for eventyr, der drager og troll er erstattet av seriemordere og helter av modige og ærlige politifolk.
I denne boka skaper Nesbø sin variant av vampyrmyten, som har hatt en voldsom oppsving i samtidas populærkultur. En morder er løs i Oslo. Vedkommende dreper kvinner som er aktive på nettdating-sidene Tinder. Først en, så to, den tredje klarer han bare å såre, men hun dør etter kort tid. Samtlige ofre har fått kuttet halspulsåren på en måte som kan minne om rovdyrbitt.
Men her fins ikke den fjerneste form for overnaturlige forklaringer, bare komplekse psykologiske mekanismer. Leserne blir introdusert for et fenomen som faktisk eksisterer, kalt «vampyrisme», her forklart av en norsk ekspert på området. Vi står overfor mennesker (av kjøtt og blod) som oppfører seg som blodtørstige vampyrer, utstyrt med spesialkonstruerte jernkjever, et fenomen med lange, historiske tradisjoner.
I boka får vi også kjennskap til det såkalte «Othellos syndrom», oppkalt etter Shakespeares «Othello», der både sjalusi og maktambisjoner eller begge deler kan inngå som mordmotiver.
Harry Hole har i begynnelsen av denne romanen trukket seg fra etterforskning og fungerer som lærer på Politihøyskolen. Men når vampyrmorderen først er i full sving, presser politimester Mikael Bellman på nedrig vis en motvillig Hole til å delta i etterforskningen. Uten at Hole vet det, er Bellman forespeilt jobben som justisminister, særlig hvis denne morderen blir avslørt.
Blesten rundt saken tar av etter at en politimann tipser VG om dette med jernbitt, mot et hemmelig honorar på 30 000 kroner (Dagbladet derimot nøyer seg med politikritiske lederartikler).
Underveis i romanen krydrer Nesbø historien med henvisninger til musikk, film og litteratur, gjerne litt coole og kultpregete ting. Han fornekter seg heller ikke denne gangen som Oslo-dikter. Hole har forlatt Østkanten og bor i Holmekollåsen, mens mye av hovedhandlingen foregår på Grünerløkka. Et sted får vi betraktninger som denne:
«September i Oslo. Mørket var endelig tilbake, og de hadde lagt bak seg de lange, irriterende lyse sommernettene med sommerens hysteriske, muntre, stupide livsutfoldelse. I september fikk Oslo tilbake sitt egentlige jeg: melankolsk, reservert, effektiv. Solid fasade, men ikke uten mørke steder og hemmeligheter.»
Forfatteren fører en effektiv, fortellende prosa med stor framdrift, uten bruk av metaforer eller patos. Mye av fortellingen er dialogdrevet. Komposisjonen er suveren og symfonisk.
Venner av Harry Hole får selvsagt sitt i denne boka. Helten får seg et eksistensielt sjokk når Rakel brått blir alvorlig syk. Et gjennomgripende far/sønn-motiv går dessuten stadig igjen i serien. Dramaet får en praktfull finale under en doktordisputas i Universitetets Gamle Festsal, som ellers stort sett er en fredet plett på jorda.
En av godbitene i boka er et par sider om Harry Holes fem forskjellige former for oppvåkning; jobboppvåkning, aleneoppvåkning, angstoppvåkning, det-er-andre-her-oppvåkning og tilfredshetsoppvåkning, som er noe nytt i Holes liv. Kostelig lesning. Denne gangen er det ikke noe spørsmål om Hole kommer til å vende tilbake. Det er det all mulig grunn til å tro at han gjør.