«Historien om behandlingen av de sinnslidende er en oppvisning i bestialitet» skriver psykiater Marianne Mjaaland i «Tvang og tvil». Der har hun skrevet om sine erfaringer gjennom femten år som psykiater. Det har blitt en mangfoldig, modig, lærerik, klartenkt og velformulert fortelling, der Mjaaland selv framstår befriende lite opptatt av å forsvare sitt eget fag og posisjon.
Marianne Mjaaland
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Det hviler noe forhistorisk tragisk ved hele dette fagfeltet», fastslår hun, og beskriver et fag som i sitt vesen er autoritært, selvtilfreds og arrogant, uten snev av ydmykhet eller selverkjennelse. Et fag uten kunnskapsbase, der man kan synse etter eget forgodtbefinnende.
Et fag bygget på et diagnosesystem med et presisjonsnivå som i beste fall er hjelpeløst, i verste fall skadelig. De tilfeldige diagnosene har likevel ingenting å si, fastslår hun. De har i liten grad betydning for medikamentene. Dem igjen vet en lite om, både når det gjelder virkninger og skadevirkninger.
Boka åpner på Lier sykehus i juli 2002. En pasient blir funnet død. Han har hengt seg i dusjen. Om morgenen hadde psykiateren sluppet opp på vedtaket om fotfølging. Er han da skyldig i pasientens død? Det finnes ingen fasit, ingen røntgen eller blodprøver. Det eneste instrumentet er i mange tilfeller psykiateren selv. Da behøves ydmyket og gjennomtenkte avgjørelser. Akkurat det er kjernebudskapet i denne boka.
Forfatter, forsker, skribent, anestesilege, kirurg og psykiater Marianne Mjaaland har en imponerende merittliste. Hun var den første kvinnelige kirurgen ved regionsykehuset i Trondheim, og arbeidet i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen.
I 2003 debuterte hun som krimforfatter med «Unaturlig dødsfall meldes», og har siden skrevet romanene «13. uke» (2008) og «Kandahar» (2009). «Tvang og tvil» blir omtalt som en yrkesbiografi. Men hva er nå det?
«Alt i denne boken er sant. I betydningen: Dette har skjedd», skriver Mjaaland i forordet. Hun er selvsagt bundet av taushetsplikten, og samtlige personer er fullstendig anonymisert. Sånn sett har det heller blitt typer - romankarakterer om du vil - som er utviklet gjennom først «å dekonstruere, siden rekonstruere» de ulike personene. Igjen et eksempel på hvordan sakprosa og fiksjon glir over i hverandre. Forskjellen er muligens det at Mjaaland nå har måttet være mer varsom enn om hun hadde skrevet en roman - og kunnet avfeie enhver virkelighetslikhet med at det var fiksjon.
Metoden fungerer godt. Mjaaland maner fram en prestedatter som mener hun stadig ser Jesus. Er det galskap eller tro? En utenlandsk kvinne legges i remmer fordi hun motsetter seg politiet – betyr det at hun er gal eller redd?
En mann blir funnet halvnaken på gata. Han er åpenbart svært farlig, de mistenker dyssosial personlighetsforstyrrelse – noe som viser det vanskelige skillet mellom galskap og ondskap. Her kommer Mjaaland naturlig nok inn på 22 juli. Den første rettspsykiatriske rapporten var opprørende og pinlig for en allerede utskjelt profesjon, mener Mjaaland, og beskriver et fagmiljø som delte seg i to.
Det er noe befriende over tonen i denne boka. Marianne Mjaaland skriver i vei, reflektert, uredd og spissformulert. Hun maner fram narraktige psykiaterkollegaer som åler seg oppover i systemet med renkespill og maktmisbruk. Seg selv beskriver hun som tidvis modig, tidvis feig, utålmodig, effektiv, reflektert, brå. Uten å bli for privat forteller hun mot slutten at hun selv har fått diagnosen bipolar affektiv type 2, og at hun som ung ble tungt medisinert med vanedannende medikamenter.
Psykologstanden går heller ikke fri. Tvert om. Her er Mjaaland krass, selv til henne å være. De egler seg både i helsevesenet og ut i samfunnet, fastslår hun. Deres terapimetode framstår så snill. De har en ubesudlet fortid, foreskriver ikke medikamenter, og mange unngår diagnoser. Spørsmålet er bare om terapimetodene virker. Det er høyst usikkert, skriver Mjaaland og viser til en drepende gjennomgang av studier på depresjon, som ikke holdt mål. Likevel er psykologtettheten høyere i Norge enn i noe annet land.
Psykologstanden utvisker forskjellen på normalitet og sykdom, fastslår Mjaaland.
Følgene? «De marginaliserte gale i Foucaults forstand blir usynlige. Stemmene deres overdøves av våre små livskriser. Vi stiller oss også ubeskjedent først i køen til plassene ved de psykiatriske poliklinikkene. Og hvorfor skulle vi ikke gjøre det? Det er oss DPS-ene er til for. Det var oss hele Psykiatriløftet dreide seg om.»
Det er så mye mer i denne sterkt anbefalelsesverdige boka. Mjaaland slår blant annet et slag for de gamle asylene. Med sin slagkraftige billedbruk tar hun også for seg byråkratiseringen som er i ferd med å infiltrere helsevesenet: «Det skyter knopper og invaderer strukturene rundt. Det moderne samfunn ser ut til å mangle motkrefter. For en lege gir parallellen seg selv: Det minner om kreft.»