FILM: Bruno Dumonts geni ligger i hans evne til å lete opp ansikter, kropper og landskap som tilsynelatende aldri har blitt fotografert, og som følgelig ikke har blitt infisert av kameraets krav til posering og forstillelse. Dette gir opphav til en følelse av å se noe ubevoktet og nærmest obskønt – noe som ikke er ment å bli betraktet på denne måten – som skjenker historiene og miljøskildringene hans en unik troverdighet.
Kategori
Regi
Skuespillere
Premieredato
Aldersgrense
Orginaltittel
Kannibalisme
Mange ble forundret da den gravalvorlige franskmannen med miniserien «P'tit Quinquin» begikk noe som minnet mistenkelig om en komedie, men historien om seriemorderen som terroriserer en liten landsby ved den engelske kanal var klassisk Dumont – full av ansikter fra en annen tid og kropper som ikke vil adlyde sine eiere. Den premiereklare kannibalkomedien «Mysteriet i Slack Bay» representerer derimot noe genuint nytt i regissøren filmografi, for her kolliderer hans avslørende naturalistiske stil med et kobbel av overspillende franske skuespillerveteraner under ledelse av Juliette Binoche.
Utgangspunktet for dette besynderlige – og ikke spesielt vellykkede – eksperimentet er nok en gang kystlandskapet i det nordlige Frankrike, og også denne gang dreier det seg om etterforskningen av en serie mystiske forsvinninger. Året er 1910, og den velstående Van Peteghem-slekten er på ferie i sin imponerende steinvilla i egyptisk stil. Her kommer de i kontakt med den fattige Brufort-klanen som livnærer seg på å sanke muslinger og utføre ulike strøjobber – og som innimellom spiser de ulykksalige feriegjestene som nyttegjør seg av deres tjenester.
Irritasjon
På papiret høres dette ut som banal politisk satire, men for Dumont, som har uttalt at klassesamfunnet er en marxistisk konstruksjon, er premisset først og fremst et utgangspunkt for filmatisk lek. Og selv om «Slack Bay» framstår som en type film det er mer interessant å lage enn å se, inneholder den mange flotte enkeltelementer og detaljer – ikke minst er dette en usedvanlig vakkert fotografert film.
Problemet er at framstillingen av de innavlede aristokratene er så typete og revyaktig hysterisk at filmens kvaliteter truer med å drukne i ren og skjær irritasjon. For selv om det alltid vil være interessant å se en såpass presis og kontrollert filmskaper som Dumont prøve noe nytt, er det også åpenbart at man må være villig til å se gjennom fingrene med uforholdsmessig mye fransk tant og fjas for å få utbytte av «Mysteriet i Slack Bay».