«Morgen. Våken. Klarer ikke å stå opp. Klarer ikke å bli liggende. Må stå opp. Tungt. Jeg veier lite, men er for tung for meg selv. Kommer meg ut av sengen. Som en gammel kjerring. Stygg av utseende. Så stygg. Styggere enn noensinne.»
Ingeborg Senneset
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Det skriver den da 24 år gamle sykepleieren, senere Aftenposten-journalisten, Ingeborg Senneset i dagboka den 30. oktober 2009. Da er hun innlagt på Østmarka sykehus i Trondheim, med diagnosen alvorlig anoreksi.
Det er hennes tredje lengre sykehusopphold, i tiden mellom 2007 og 2012. «Anorektisk» er et sterkt redigert utvalg av dagboksnotater og blogginnlegg i denne perioden.
De relativt knappe tekstene handler om en desperat kamp for å overleve; få i seg mat hun avskyr, kjempe mot sykelige vaskeritualer og ekstrem overtrening. Hele tiden frykter hun utskrivelse. Når hun ikke oppnår kravene om ukentlig vektøkning, sendes hun hjem til hybelen; «lik en påkjørt katt finner en hule for å dø».
«Anorektisk» er også en kritikk av helsevesenet, og nedbygging av helt nødvendige langtidsplasser. Hun forteller om mange gode behandlere, men også noen helt udugelige. Personalet som åpent forakter «karrierepasientene», som de mener bare er ute etter oppmerksomhet. Dette er for øvrig også temaer psykiater Marianne Mjaaland tar opp i den anbefalelsesverdige «Tvang og tvil», som nylig ble utgitt.
Nå er dette på langt nær den første boka om selvopplevd anoreksi. Kjersti Annesdatter Skomsvold, Mette Karlsvik, Eline Lund Fjæren og Linnea Myhre er av dem som har skrevet skjønnlitterære tekster med utgangspunkt i eget liv. Felles for disse er monotonien i tematikken; spising og spying, vekt og kontroll, selvforakt og selvskading. Denne ekstreme fikseringen rundt egen kropp og egen vekt, som ligger i sykdommens vesen.
«Alt jeg skriver, er ærlig. Men jeg er ikke ærlig nok til å si alt», skriver Senneset i innledningen til dagboksnotatene. Tekstene er pyntet på, forløyet, skrevet for andres blikk, også fordi sykepleierne sjekket hva hun skrev.
Som tilstandsrapport er de rystende, men sier forsåvidt ikke mer enn andre bøker om temaet. Visse steder framstår notatene nesten upersonlige.
«Det var en rødkinnet, mørbanket jente med snø overalt og sminke på halv tolv som kom strålende fornøyd tilbake». Eller lett manierte; «Vi er så nære nå i natt. Sykdommen og jeg. Min sykdom. Min elsker. Min voldelige elsker.»
Denne type litteratur er ikke uproblematisk. I februar kom Kathleen Rani Hagen med et varsko om at anoreksi-litteratur er som bensin på bålet for de som lider av sykdommen, uavhengig av hvor avskrekkende de er ment (Klassekampen 09.02.). Lund Fjæren støttet henne, og mente en skulle utvikle et språk om årsaken til lidelsen. Her er Senneset vag, også om hvordan hun klarer hverdagen mellom innleggelsene. Her savner jeg et før og etter, som kunne skille «Anorektisk» fra andre tekster om temaet.
Anoreksispesialisten Finn Skårderud opptrer som guru i Linnea Myhres forfatterskap. Han har også skrevet forord i denne boka, der han blant annet advarer mot å romantisere sykdommen. Jeg vil tro det er hans indirekte forsvar mot Hilde Sandviks betimelige kritikk (Aftenposten 03. 07.15), der hun mener Skårderud bedriver en slags estetisering av sykdommen når han gir ut bøker som «Sultekunstnere» og kaller sitt behandlingsenter «Villa Sult». Det er bare de færreste med spiseforstyrrelser som sulter seg, påpekte hun.
Uten å gå inn i diskusjonen, kan jeg bare fastslå at i det vell av selvbiografiske tekster om anoreksi, finnes det få om overspising. I hvert fall skrevet av kvinner. Av menn derimot, har vi blant annet Kristian Fjellangers selvbiografiske «Feit. Mitt liv som tjukkas» (2012) og Lars Ramslies fiktive «Fatso» (2003).
Én forklaring er at askeseidalet både historisk og kulturelt har høyere status enn overspising, som i de fleste religioner er ansett som synd. Dette handler om åndelig renselse, et ideal som blant kvinner nådde høydepunktet i middelalderen, noe Monica Wegling viste i boka «Den guddommelige anoreksi» (2004).
I vår gudløse samtid står kroppen, jeget, speilet igjen. Målet blir ikke annet enn sultedøden. Goldt, tomt og selvdestruktivt. Denne selvdestruktive tomheten gjennomsyrer Sennesets beretning. Når hun etter lang tids kamp endelig når sin normalvekt, har hun hverken en følelse av trumf eller sorg: «Vekt er alt. Vekt er ingenting.»