Når barnebokforfattere blir sammenlignet med Astrid Lindgren, reagerer jeg vanligvis med like mye skepsis som når noen sier at «denne serien om en trollmannsskole er den nye Harry Potter».
Ofte betyr det bare at noen har forsøkt å fortelle en suksesshistorie om igjen. Men ikke denne gangen.
Svenske anmeldere har med rette klistret Lindgren-merkelappen på Frida Nilssons «Ishavspirater», for dette er en genuint eventyrlig fortelling. Den står på skuldrene til barnebokklassikerne, men staker ut en helt egen vei.
Frida Nilsson, illustrert av Alexander Jansson
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Den finner sted i det hustrige fantasylandskapet Ishavet. Lengst øst ligger øya Blåauge, og der bor tiårige Siri, med lillesøsteren Miki og deres gamle, skrøpelige pappa.
Når Miki blir røvet av piratkapteinen Hvithode, for å tilbringe resten av sitt (trolig korte) liv sammen med andre bortførte barn i den bortgjemte diamantgruven hans, legger Siri ut på en livsfarlig ferd over havet, for å gjøre noe ingen har gjort før:
Hun vil ta opp kampen mot Ishavets skrekk.
Ishavet er et nordlig øylandskap, og fortellingen har flust av referanser til virkelige arktiske dyr, redskaper, og fisketeknikker. Men også karibiske innslag (papegøyer og pirathavner) og mer eventyrlige skapninger.
Siri er et barn med en stor og viktig oppgave, men hun er ikke utvalgt, og her er ingen paranormale forklaringer.
Sikkert er det uansett at hennes verden – enda så farlig, iskald og ubarmhjertig som den framstår – er av det oppslukende slaget.
Det skyldes ikke bare halsbrekkende spenning og mange overraskende vendinger, men også de fantastiske miljøskildringene og like fantastiske typene Siri møter på veien.
Den digre, godhjertede og rødhårede skipskokken Fredrik virker som en rolle skreddersydd for Kristofer Hivju, hvis boka noen gang blir film. Og det bør den.
Dette er også en bok som tar barns følelser og tanker på alvor. Den tematiserer livets brutaliteter og store spørsmål på forståelig vis, uten å presentere enkle løsninger. Dyrevelferd diskuteres gjennomgående.
Siri kan minne om Lindgrens Mio eller Kavring, og det er et tydelig slektskap mellom bøkene. Også med Frodo fra «Ringenes Herre», og andre små helter som legger ut på reise mot noe stort og farlig.
Men hos Frida Nilsson er skillet mellom godt og ondt mye mindre avklart. Hun viser hvordan du kan være begge deler.
At du kan ville godt, men ende opp med det motsatte. Og at alt du gjør kan komme tilbake til deg - nydelig illustrert ved hjelp av en skarv og en hvitulv.
Siris odyssé er selvfølgelig også en dannelsesreise. Den får leseren ta del i, og gjøre opp sine egne konklusjoner.
Hva mer? Jo, Nilsson har en helt egen, poetisk skrivestil, strålende gjengitt av oversetter Nina Aspen. Tekstlinjer som dette er ikke hverdagskost i spenningsdrevne barnebøker:
«Jeg kunne ennå sove. Den var ennå ikke her. Den gled rundt på trygg avstand fra vårt lille rede, og det var sikkert flere timer til den fant veien hit. Morgendagen.»
Eller denne beskrivelsen av en sjømann som har mistet levebrødet: «Både skuta og kapteinen hadde visst gått i oppløsning.»
Så er det bare å håpe at 400 sider ikke skremmer bort for mange av de yngste leserne. For her flyr kapitlene av gårde, og en rikere fortelling skal du lete lenge etter.